Kultur

Forleden tok direktøren for Fritt Ord, Knut Olav Åmås, bladet fra munnen og refset kunstnerne og deres fag­foreninger. Det skjedde i et intervju med Morgen­bladet, der han som den ranke ridder av det frie ord forsvarte landets dronning mot smålige billed­kunstnere. De var bare opptatt av å tale for sin syke mor og pukke på sitt laugs­monopol, og ønsket ikke at selv­erklærte pensel­svingere som dronning Sonja skulle snike seg foran dem i køen mot museums­parnasset.

Åmås forsvarte ikke dronning Sonjas opprykk i museums­eliten med blanke våpen. Nei, han gikk løs på kunstnerne med krasse ord og ufine herske­teknikker, som om deres reaksjoner mot dronning­utstillingen bare skyldtes misunnelse og grumsete interesser. Nå er ikke jeg noen fag­forenings­mann med blind lojalitet, men jeg ser nytten og nødvendig­heten av faglig sak­kyndig­het når kunstnerne skal evaluere kolleger til stipend, stillinger og utstillings­plass, ja selvsagt også til innkjøp ved museer og offentlige bygg.

Men kan se på dette som laugs­mentalitet, noe det kan være i visse sammen­henger, men hensikten har primært vært å skape et faglig kompetanse­hierarki, slik det er blitt gjort innenfor alle samfunnets kunnskaps­profesjoner. Man blir ikke lærer, lege, prest eller professor uten å ha vært igjennom en rekke kompetanse­vurderinger, som åpner for stillinger og faglig status, etter hvert også opprykk til nye fagnivåer.

Innenfor kunsten ble det fra 70-tallet og fremover også etablert et til­svarende kompetanse­hierarki, men med en noe mindre rigid evaluerings­struktur. I så henseende har da også kunstnerne praktisert en friere organisasjons­form enn de øvrige profesjons­gruppene i samfunnet, der laugs­mentaliteten har vært beinhard og ekskluderende. Ingen oppfatter dette som noe negativt, snarere som en nødvendig garanti mot faglig forfall og vurderings­juks. På kunstens område er ikke ordningen perfekt, det finnes mye søppel i sirkulasjon på galleri­nivå, men prinsippet om kompetanse og faglige opprykk er grunnfestet.

I dette systemet er det to viktige komponenter. Det ene er den institusjonelle kompetanse­strukturen, det andre er vurderings­prosessen. For å oppnå kompetanse og en plass i det faglige hierarkiet, må man gjennom en vurderings­prosess, som beveger seg videre i en trinnvis prosedyre mot stadig høyere nivåer. Slik er det også i kunstlivet, der en institusjonell styring holder orden på den kunstneriske evalueringen. Utgangs­punktet her er kunst­verket, og intet annet, mens vurderings­prosessen blir til­rette­lagt og regulert av det institusjonelt begrunnede kunst­hierarkiet.

Når det gjelder striden om Dronning Sonjas åpnings­utstilling til Kode 1, så er det viktig å skille mellom verk og institusjon. Sauser man dette sammen, slik Åmås gjør, får man ikke belyst i hvilken grad dronningens arbeider har til­strekke­lig kunstnerisk kompetanse i forhold til Kode 1-nivået. For vi vet at museums­institusjonen har hatt høye ambisjoner om alltid å vise verker av topp kvalitet. Med denne dronning­utstillingen er det åpenbart at noe skurrer. For selv om dronning Sonjas er dyktig på sitt nivå, befinner hun seg langt unna det kunst­institusjonelle topp­sjiktet.

Det er tydelig at den kunst­faglige ledelsen ved Kode 1, med direktør Karin Hindsbo i spissen, ikke har gjort jobben sin. Her har de primært satset på kjendis­effekten, men samtidig også gjort dronningen en bjørne­tjeneste. Det er hun som får alle kjeften, selv om en del kultur­folk rykker ut i mediene som edle riddere og rednings­menn. Blant dem altså Knut Olav Åmås, som gjør hva han kan for å stemple kunstnernes kritikk som smålig og trang­synt laugs­tenkning, mens dragen i dette defekte kompetanse­drama, Karin Hindsbo, slipper unna all kritikk. I stedet blir hun rost for et dristig og pris­verdig utstillings­prosjekt. Ja, Åmås er ikke snauere enn at han karakteriserer det hele som en strålende ide.

Dette er kvalme greier. Alle vet jo, ikke minst dronningen, at hun ikke er kvalifisert for dette topp­sjiktet i kunst­livet, men hun er meget populær i befolkningen, og hennes genuine kunst­interesse er viden kjent. Det fortjener hun honnør for, men disse positive kvalitetene har ingen kunst­faglig over­førings­verdi på den institusjonelle kompetanse­rangeringen. Det er her Åmås og Hindsbo blander kortene, og sporer av i den kunst­faglige dømme­kraften. Begge driver et urent spill, Åmås som over­styrer av landets frie ord, Hindsbo med sin nå like høyt rangerte kunst­kompetanse.

Når ridderen og dragen slik spiller på lag, skjønner vi at det ikke er de kunst­faglige interessene som blir ivare­tatt. Karin Hindsbo er lett å gjennom­skue, hun tenker markeds­føring og kunst­faglig nærings­vett, mens Knut Olav Åmås har gått fra vettet og det frie ord. Han har latt seg dupere av en dronning i nød, som er blitt kynisk utnyttet av en Kode-direktør med grense­løse ambisjoner. At kunstnerne kommer med kritikk mot sist­nevnte, er både for­ståelig og berettiget. De forsvarer den kunst­faglige evalueringen og kompetansen. Underlig nok gjør ridderen av Fritt Ord det motsatte. Han under­graver den, så også sin egen dømme­kraft.