Kommentar

Den sicilianske stats­advokaten Carmelo Zuccaros sensasjon­elle avsløringer av forbindelsene mellom menneske­smuglere og frivillige organisasjoner (NGO-er) har den senere tiden skapt stor medie­interesse i Italia. Både de oppsikts­vekkende sidene ved menneske­trafikken og de resulterende politiske motsetningene har vært på de store avisenes første­sider i flere dager.

Man skulle ha trodd at dette burde påkalle en viss medie­interesse i Nord-Europa også, som tross alt betaler den største lang­siktige regningen for de demo­grafiske omvelt­ningene. Migrasjonens drama tilspisser seg, og Italia er i øyeblikket den arenaen hvor det viktigste skjer.

Men det er et åpent spørsmål om Norge har en utenriks­journalistikk verdt betegnelsen. NTB forfattet i går etter­middag en melding om saken, sannsynligvis basert på denne meldingen fra AFP, som oppsummerer i svært korte trekk:

En italiensk stats­advokat mistenker hjelpe­organisa­sjoner som har sendt rednings­fartøyer til Middel­havet, for å stå i ledtog med menneske­smuglere.

Nå sier Italias utenriks­minister Angelino Alfano at han stiller seg 100 prosent bak stats­advokatens ønske om et kritisk blikk på saken.

Carmelo Zuccaro, som er stats­advokat på Sicilia, sa i forrige uke til avisa La Stampa at han hadde beviser for direkte kontakt mellom menneske­smuglere i Libya og hjelpe­organisa­sjoner som har sendt skip til Middel­havet for å redde flyktninger og migranter i havsnød.

Meldingen er i sin helhet kun gjengitt hos Nettavisen og Stavanger Aftenblad, mens VG har den i forkortet form. De aller færreste vil ha fått det med seg. Er ikke opplysninger som skjærer gjennom alle løgnene og mytene om «flyktningene» særlig velkomne?

NTB kunne med fordel ha gått mer i detalj om det Zuccaro har fortalt om denne kontakten. Kildene ligger jo åpent i dagen. Noe av det statsadvokaten sa til aktualitets­programmet Agorà på RAI Tre sist torsdag, som man kan se opptak av her, satte nemlig det som angivelig er rednings­arbeid utenfor kysten av Libya i et helt annet lys. Utsnittet fra 0:40 til 1:10 i opptaket er interessant i så måte:

Zuccaro sier altså følgende:

Hvis et fartøy som tilhører en NGO, nærmer seg de libyske strendene, finnes det ikke i det øyeblikket en fare­situasjon som rett­ferdig­gjør en rednings­aksjon. Når det kommer telefon­opp­ringninger fra Libya hvor det blir spurt «Kan vi sette disse båtene på havet selv om det er urolig sjø?» og det svares at «Det kan dere trygt gjøre, for vi er rett utenfor her», så kommer Hamburg-konvensjonen absolutt ikke til anvendelse.

Dette har åpenbart ingenting med havsnød å gjøre. Smuglerne sender kundene ut på havet fordi de er forholdsvis sikre på at de vil bli plukket opp. Hele regien med sjøudyktige fartøyer som sendes i armene på NGO-ene etter avtale, gjøres for å sikre seg mot havsnød. Hvilken redningstjeneste verdt betegnelsen lar seg instrumentalisere på denne måten? Denne helt sentrale opplysningen burde åpenbart ha vært formidlet. Hvorfor vil man ikke se den?

NTB skriver også at «hjelpe­organisa­sjonene har avvist anklagene som full­stendig grunn­løse». Men hvor sterkt står den avvisningen når innholdet i de avlyttede samtalene gir et så klart bilde av samarbeid?

Dekningen etterlater altså et inntrykk av at det dreier seg om påstander med nokså jevn­byrdig troverdighet.

Men på den ene siden har vi generelle avvisninger fra ikke-statlige organisa­sjoner, eksempelvis MOAS, som deltar i trafikken, hvis fartøyer seiler under bekvemmelig­hets­flagg fra juris­diksjoner som ikke gir siviliserte stater innsyn i eier­forholdene, og hvis bakmenn dermed er vanskelige å identifisere. På den andre siden står en embedsmann med et kjent navn som må stå til ansvar overfor lover og regler, som ikke har noen egen­interesse i saks­forholdene han kommenterer, og som uttaler seg svært spesifikt om det som foregår.

Det sier seg selv hvilken part som er uhildet og troverdig.

De lysskye kontaktene som foregår, burde ha gitt NGO-ene et monumentalt forklarings­problem, men det er de færreste politikere og nesten ingen medier eller kommentatorer som gir dem det.

Det er vanskelig ikke å tenke at mediene kvier seg for å formidle en sak som slår hull på myter som for et sekularisert samfunn er blitt en erstatning for religion.

Tilbake sitter offentligheten i en transe­lignende, apatisk tilstand hvor den ikke lenger kan se forskjell på rett og galt. Hjernen får minimal hjelp til å prosessere den informasjonen som sier at de innbilt gode ikke er gode i det hele tatt.