Kommentar

Foto: Anders Beer Wilse: Vinter i Norge (Norsk folkemuseum)

 

Hva var den viktigste innsikten som ble lagt for dagen i perspektiv­meldingen som regjeringen la frem sist fredag? Og i hvilken grad kom den frem i de tone­angivende mediene?

At innvandringen fikk en sentral plass i det som var av presse­dekning, var ikke til å unngå. For første gang behandlet perspektiv­meldingen dette temaet spesielt, og finans­minister Siv Jensen (Frp) satte på et vis tonen allerede dagen før offentlig­gjøringen, idet hun gikk ut i Dagbladet og sa at innvandringen gjør at forskjellene øker i Norge.

Det var langt fra å fortelle hele historien, men kunne muligens appellere til venstre­orienterte. Samme organ gjorde imidlertid sitt for å bringe oppmerksom­heten annetsteds. Agenda leverte en analyse som i korte trekk sa at vi ikke kjenner fremtiden og at denne avhenger av de politiske valgene som treffes, og Civita gav en liste over det viktigste i meldingen, hvor innvandringen uteble helt.

Aftenpostens økonomi­redaktør Ola Storeng valgte også å tone ned innvandringen i sin kommentar før offentlig­gjøringen, hvor han i stedet fremhevet offentlig sektor, olje, produktivitet og eldrebølge. I en senere kommentar snakket han mest om behovet for flere barnefødsler.

NRK nevnte ikke innvandringen med ett ord i forbindelse med offentlig­gjøringen, men understreket at de offentlige utgiftene er i ferd med å bli større enn inntektene, samt at flere må jobbe og offentlig sektor må bli mer effektiv for å unngå dette. TV2 ser ikke ut til å ha dekket perspektiv­meldingen overhodet.

I den NTB-dekningen av offentlig­gjøringen som fikk en viss spredning, ble det fremhevet at eldre, kvinner og innvandrere i følge finans­ministeren må jobbe mer for å trygge velferds­samfunnet. VG sluttet seg til dette ønsket i en leder­artikkel, men nevnte temaet innvandring bare i forbi­farten i sin hoved­dekning. En annen NTB-melding som gikk mer i detalj om hva ikke-vestlige innvandrere koster, fikk en svært beskjeden spredning, men ble publisert f.eks. av Romsdals budstikke.

Blant de tradisjonelt dominerende, riks­dekkende mediene var det kun Dagens Næringsliv som valgte å gripe ordentlig fatt i beregningene som viser at mannlige innvandrere fra ikke-vestlige land koster stats­finansene fire millioner kroner mer gjennom et livsløp enn norskfødte menn. DN skrev også at innvandrer­befolkningen i følge SSBs prognoser ligger an til å øke kraftig i tiårene fremover, samt at innvandrer­kvinner fra flere land i mer enn 90 % av tilfellene gifter seg med en mann som også har innvandrings­bakgrunn.

Men heller ikke DN anstrengte seg for klart og tydelig å formidle at innvandringen fra de ikke-vestlige landene er overlegent størst, og at den har økt kraftig i de siste årene. På denne måten anspores ikke offentlig­heten til å reflektere over to opplysninger som er vesentlige hver for seg, men som tegner et dramatisk bilde når de ses i sammenheng:

Den aller dyreste innvandringen er klart størst og stiger hurtigst.

I de største mediene er det såvidt vi kan se bare den solide Magnus Blaker som har fremhevet dette i en artikkel i Nettavisen/Side3. Han gjengir figuren i perspektiv­meldingen som viser den voldsomme økningen i innvandringen fra landgruppe 3 av ikke-vestlige land, og understreker klart at a) det kommer mange innvandrere fra fattige land, og b) innvandrere fra fattige land er svært dyre.

Denne innsikten er så viktig at den over­skygger alt annet. Samtidig er det som om denne historien for all del ikke må fortelles, for innsikten er like ubehagelig som den er vesentlig.

Selv ikke Siv Jensen, som forstår disse tingene bedre enn noen, viser seg særlig villig til å formidle at utviklingen er en tids­innstilt stats­finansiell bombe, som regjeringen bør gjøre hva den kan for å demontere med en mye mer restriktiv innvandrings­politikk.

Finansministeren tviholder i stedet på den ubegrunnede optimismen, og tar til orde for å forsøke å gjøre et mirakel. Til Nettavisen sier hun at det er avgjørende å lykkes med å få flere innvandrere i arbeid.

Men hvorfor skulle regjeringen plutselig bli så mye flinkere til det enn dens forgjengere har vært de siste tiårene? Og hva er plan B hvis mirakelet ikke lykkes?

Norge lider av en nesten total intellektuell feighet som ikke er et demokrati – for ikke å snakke om en opplyst kulturnasjon – verdig. Knapt noen våger å tenke tanken: Hva om vi ikke er trollmenn?