Kommentar

Antall unike treff har aldri vært høyere: 116.000 i juni betyr en stor inspirasjon for oss som skriver. Noen der ute setter pris på det vi gjør.

Etter en topp på 102.000 i januar, sank tallet på unike treff til 80.000 i februar, før det steg til 88.000 i mars, og videre oppover til 95.500 i april, 94.000 i mai, og så et solid hopp til 116.000 i juni.

Det er mange måter å drive en blogg på. Noen holder seg til den personlige kommentar. Document.no formidler også utvalgte nyheter, fordi vi mener norske medier er for dårlige på verden. Igår hadde Dagsrevyen som nummer to oppslag brannfare på campingplasser! Dagsrevyen er blitt kortere og døgnet har fremdeles 24 timer. Norske medier fyller sine timer og spalter med uvesentligheter.

Flere har i den senere tid skrevet om blogging. Men få går inn på hva som konkret feiler norsk journalistikk. De snakker heller om feedback og interaktivitet. Det høres gromt ut.

En Leveraas var inne på noe i en fire siders artikkel Dagens Næringsliv hadde i et lørdagsnummer (mange skriver om utenlandske blogger, men ikke om norske, jfr. Finn Bergesen i Dagbladet): han mente blogging åpner for at enkelte kommentatorer kan bli veivisere. For å bli det må man bevise noe over tid. På internett er det ikke noe som kommer av seg selv.

Hva er viktig: på en eller annen måte er innvandring, terrorfare, sikkerhet, Irak, Kina og Indias økende betydning, spørsmålet om kvinners stilling, og dypere spørsmål som identitet det som opptar oss.

Det viktigste med journalistikken idag er å vise hvordan ting henger sammen. Da Siv Jensen var i Uganda på forsommeren, fikk hun oppmerksomhet for at hun lot seg bevege av de forferdelige skjebnene. Men hennes politiske uttalelser ble ikke utsatt for kritisk blikk: Jensen mente Uganda var korrupt og all u-hjelpen burde tas opp til revisjon. Noe senere gikk hun inn for stans i bistanden! Hun snakket også som om myndighetene og opprørerne var to likestilte størrelser.

Hvis Uganda er vanstyrt, hva skal en da si om resten av Afrika! Museweni har inntil nylig vært et mønster for resten av Afrika. Men den vanvittige Lord Resistance Army tærer på tilliten og ressursene i en fattig nasjon.

VGs Harald Henden har brukt første ferieuke til å fotografere ofre for Lord Resistance-type meningsløs terror. Prisverdig. Men det blir hengende i luften når Siv Jensen kan reise rundt og prate tull uten å bli stilt til ansvar. Og så skal vi være begeistret for Live 8 og støtte krava foran G8. Det blir for usammenhengende, og er en av grunnene til at folk faller av.

Accountability betyr også ansvar for journalister. Ellers dyktige Per Olav Ødegård skriver en stor kommentar om Mugabe og raseringen av slummen uten å nevne med ett ord at African Union nekter å ta stilling. De synes de har nok av andre problemer å stri med. Det er målestokken: herskere har lov å opptre slik.

Tomm Kristiansen har gjort en respektabel innsats den senere tid. Han har besøkt de vanlige menneskene som er blitt husløse etter politiets herjinger. Han har fortalt om den kreative briten som bygget lodger i jungelen og fikk den okkupert og revet av krigsveteraner.

Ofrene for slumrivningene skysses ut av byen og inn i leire på avsidesliggende steder. Her mangler de absolutt alt. Bor under plastikk. BBC lykkes å snike seg frem til en slik leir. Lokale innbyggere som forsøkte å gi slumboerne vann, ble jaget vekk av vakter. Da er det ikke lenger en brutal omplassering, men en konsentrasjonsleir.

Eller ta den sørafrikanske korrupsjonsanklagede visepresidenten, som får støtte av fagbevegelsen og store deler av ANC. Hvis han skulle vinne maktkampen, kan Sør-Afrika komme til å gå Zimbabwes vei.

Alt dette handler om globalisering: en verden som krymper, hvor alt interconnects og påvirker hverandre. Norge befinner seg fremdeles i en slags Kardemomme-tilstand og våkner bare motstrebende og langsomt. Oljerikdommen er som å være konstant på beroligende midler. Vi merker ikke virkeligheten. I takt med de andres økonomiske skvis, vokser vår rikdom. Det er perverst, og burde gjøre oss mer ydmyke.

Alt som er verdt noe koster. Det pågår en kamp om islams sjel midt i Europa. De som våger å tale fritt må få støtte. Det var noe illevarslende over drapet på Theo van Gogh og mange opplevet det slik.

Kidnappingene av journalister og andre i Irak, knyttes direkte til utviklingen i Europa. Her formidler islamske nettverk jihadister med enveisbillett til Irak. (De fleste sprenger seg selv i luften!) For den som vil se er betydningen av det som skjer i Irak, uløselig knyttet til det som skjer i muslimske miljøer i Vesten.

Noen betaler prisen. Bilder forteller på en egen måte historiene til de som kidnappes eller voldtas.

Rahila Iqbal, Mukhtaran Mai, alt virvles sammen. Det er ikke bare velstanden vi bør dele, men også rettighetene. Det er kanskje den største utfordringen.

Les også

-
-
-
-
-
-