Gjesteskribent

Hva er grunnen til at norske medier blir beskyldt for å ha ideologisk slagside? Her er et dagsferskt eksempel til spalten «mediekritikk»: Bakgrunnen er at aktivistene Erling Folkvord og Johan Petter Andresen har vært i en flyktningleir ved byen Hol nordøst i Syria. Etter denne turen har aktivistene lykkes i å sette prioritering av «hjem»-transport for den kvinnelige IS-sympatisøren Aisha Shezadi (26) og barnet hennes som en sak på den offentlige dagsorden i Norge.

Mange vil mene at dette er en kvinne som verken har norsk etnisitet, norsk kulturbakgrunn, lojalitet til norske verdier eller den norske nasjonalstaten. En kvinne som ved en inkurie formelt sett kan kalle seg norsk statsborger, men som viser sin fullstendige ringeakt for Norge ved å reise til Syria for å tilslutte seg IS.

Det er egentlig saken.

Det innlysende er at Norge som land selvfølgelig bør vise denne damen en kald skulder. Det å bruke offentlige midler på henne og barnet er urettferdig overfor alle andre norske statsborgerne, både i og utenfor landet. Folk som knapt kan klandres for noen ting, men som må stå i kø for fellesskapets hjelp, omsorg og støtte. Selv det å hente barnet hit til landet for å «gjøre det norsk» virker håpløst lite gjennomtenkt. Hvor mye vil det koste samfunnet? Hvordan skal det lykkes uten foresatte som samarbeider? Er det den sagnomsuste integreringsmaskinen i Oslo øst og vårt høyt aktede barnevern som skal lose dette barnet til en problemfri oppvekst i Norge? Her er det bare følelser som styrer aktivistene.

La oss likevel si at det å prioriterere å hjelpe er et åpent spørsmål, der det er like legtimt å være for som mot. Hvordan ser mediedekningen ut med tanke på balansert dekning av denne saken?

Vel, saken har allerede fått mye oppmerksomhet. Man skulle nesten tro at den var ferdigdebattert. Aktivister vil hjelpe Shezadi gjennom UD, men regjeringen har på diplomatisk vis sagt at dette ikke er en prioritert oppgave.

Da burde saken, som alle andre avklarte saker, forsvinne ut av fokus etter en mediesyklus eller to. Men det skjer sjelden når temaet er individuelle sjebner på minoritetsfeltet. Da er poteten varm i ukesvis. Hvem som helst kan melde seg på. En ny aktivist, eller en politiker med oppmerksomehetstrang. Vipps så er det kokt mer mediesuppe på den samme spikeren.

Her er det Abid Raja som har åpnet munnen for å si noe til Klassekampen som ikke tilfører saken noe nytt. NTB plukker opp saken, lager en melding av utspillet til Raja, og hele bølingen av hovedstrømsmedier trykker meldingen. NRK, Dagbladet, Aftenposten VG og sikkert mange andre lokalmedier har tatt saken.

Dette er i seg selv et redaksjonelt valg. Både at NTB velger å gjøre akkurat denne saken til en melding, og at alle mediehusene videreformidler den. Et valg som viser hva redaktørene mener er vesentlig å viderformidle, og hva som ikke er viktig. Alle mener tydeligvis at dette er viktig, enda det ikke er noe annet enn en politiker med oppmerksomhetstrang. Intet nytt tilføres egentlig saken.

Så til utforming av NTB-meldingen, og hvordan den videreformidles.

Artikkelen formidler faktisk to syn. Både synet til Abid Raja og FrPs Jon Helgheim, men det levnes ingen tvil om hvilket syn som er viktigst. Raja stjeler overskriften med sitt syn. Helgheim sitt syn står sist i ingressen, bortsett fra i Dagbladet, der Helgheim sitt syn er skjøvet ned i brødteksten med svak font, overskygget av fet skrift i den påfølgende setningen. Dagbladet har også endret overskriften som NTB skrev, og gjort den til et mer empatisk utsagn. Istedenfor NTB sitt «Raja: Norge må hente hjem IS-barn» har Dagbladet forandret dette til: «- Har all symapti med IS-barna. De har ikke gjort noe galt».

Brødteksten har også innlysende slagside. Alle vet at avisartikler skal bygges opp med det viktigste først i en oppsummerende ingress. Deretter skal teksten utbrodere ingressen. Det mest vesentlige i saken skal komme først i teksten. Avislesere har en tendens til å hoppe videre når de føler seg informert. På papir må desken kunne klippe bort avsnitt fra nederste del av artikkelen for å få stoffet til å passe med layout. Man lar derfor det minst viktige stå til slutt. I NTB-meldingen, og i alle gjengivelsene av denne, er Helgheim sitt syn kun beskrevet helt nederst i artikkelen.

I sum synliggjør dette slagside. Valg av uvesentlig sak, tilbøyeligheten til spredning av uvesentlig sak, bevisst redaksjonell pynting for å injisere empati i uvesentlig sak, oppbygning og utforming av saken, og skjevhet i fremstilling av forskjellige syn.

For å illustrere enda tydeligere hvordan medievinklingen er påfallende har jeg laget en liksom-artikkel som tar omtrent identisk informasjon og utsagn, men bare formidler det på en annen måte:

 

Inntrykket blir helt annerledes. Dette er hovedpoenget mitt.

dagbladet.no   vg.no   nrk.no  aftenposten.no

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!