Nytt

Migranter demonstrerer utenfor Keleti-stasjonen i Budapest den 4. september 2015. Som det går frem av fotografiet den lille jenta hever, vil de til Tyskland. Foto: Bernadett Szabo / Reuters / Scanpix.

 

Tyskland, Frankrike og et stort flertall av de andre EU-landene kommer mot slutten av året til å gi Ungarn og Polen et ultimatum, opplyser en høytstående diplomatisk kilde fra en av EUs seks opprinnelige medlems­stater til The Times’ Brussel-korrespondent Bruno Waterfield:

Enten gir de to landene avkall på sin avfeiende holdning til Brussel og migranter, og tar imot sin tildelte andel asylsøkere i forbindelse med EUs omfordelings­program, eller så må de forlate unionen. Man kan ikke få både i pose og sekk, er unionens holdning til landene som den mener høster økonomiske fordeler av medlemskapet, men ikke vil bære byrdene ved samarbeidet.

Striden vil først slå ut i full rettslig blomst:

The European Court of Justice is expected to hold a hearing on the legality of the migrant quotas within weeks with a judgment, expected to support the quotas, likely by the end of year.

Deretter vil det følge en politisk fase:

“We are confident that the ECJ will confirm validation,” the source said. “Then they must abide by the decision. If they don’t then they will face consequences, both financial and political. No more opt-outs. There is no more ‘one foot in and one foot out’. We are going to be very tough on this.”

Denne feiden dreier seg om flere ting, men hensynet til de 160.000 personene – i seg selv bare en liten del av menneske­strømmen – som inngår i det langt på vei havarerte omfordelings­programmet, er ikke en av dem. Den skjerpede holdningen til Ungarn og Polen er først og fremst et forsøk på å bevare EUs autoritet og enhet i en tid hvor begge deler utfordres, og unionen ikke har funnet annet i sin verktøy­kasse enn trusler og stø kurs videre. Slik gis også en advarsel til Østerrike, hvis stats­minister har sendt signaler om at man heller ikke der til lands vil påtvinges asylsøkere.

Ei heller handler dette om noen reell byrde­fordeling. EU-statenes regjeringer vet nemlig godt f.eks. at personer som er blitt omfordelt til de baltiske statene, etter kort tid er havnet i Tyskland. Men hvis truslene lykkes, kan tyske politikere som vil gjenvelges, fortelle de mest lettlurte av sine velgere at noe av byrden er blitt lempet over på utakk­nemlige øst­europeiske slubberter, som nyter godt av skatte­pengene deres.

Det er et høyt spill fler­tallet av EU-statene driver. Hvis ingen av partene viker i denne formen for game of chicken med Polen og Ungarn, er de potensielle tapene store for alle involverte. Kort tid etter Brexit risikerer unionen å avskalles ytterligere i et forsøk på å oppnå det motsatte.

Det er noe i ordets opprinnelige forstand tragisk ved unionens adferd. Det er som om fraværet av samlende ideer gjør dens medlemmer ute av stand til å enes om noe, og den resulterende gjensidige motviljen forgifter den konstruktive holdningen til forhandlinger, hvor begge parter ønsker den andre en verdig retrett på de punkter denne må gi etter.

 

The Times