Sakset/Fra hofta

Demonstranter vifter med tyrkiske flagg utenfor Tyrkias konsulat i Rotterdam 11. mars 2017. Foto: Yves Herman / Reuters / Scanpix.

 

Om tyske politikere, og i noe mindre grad nederlandske politikere, er altfor beherskede, veloppdragne og ideologisk kuede til å fast at det europeiske islambegeret begynner å bli fullt, har den engelske journalisten Rod Liddle ingen slike hemninger.

I en kommentar i The Spectator den 19. mars 2017 legger han ikke fingrene i mellom i omtalen av demonstrasjonene mot de nederlandske politikerne, som satte foten ned for Erdogans agitasjonsforsøk overfor den tyrkiske diasporaen i landet.

Allahu Akbar! En hilsen fra Samsun, hvor tyrkiske demonstranter – med øyeeplene spinnende i orgasmisk islamsk raseri – prøvde å sette fyr på det nederlandske flagget mens de ropte den vanlige «Allah er dødsbra»-greia. De brukte lightere og noe tennvæske, og opp i flammer gikk det – for siden å bli jublende nedtrampet av de hylende opphissede massene. Rent bortsett fra at det ikke var det nederlandske flagget. De hadde fått tak i det franske flagget ved en feiltagelse.

Jeg lurer på om noen av de like opphissede tyrkiske demonstrantene i Nederland ville ha lagt merke til det? Min gjetning er de fleste av dem som demonstrerer i Rotterdam, hadde tilbrakt hele livet i Nederland, men kanskje visste de likevel ikke hvordan landets flagg så ut. Jeg lurer også på om de ville ha dratt kjensel på en bit med Gouda-ost, en sort tulipan eller en liten mus med et par tresko på seg.

Flaggbyttingen spilte tilsynelatende mindre rolle. På sitt helt særegne vis er islamdiasporaene i ferd med å lære de europeiske landene ordtaket «en for alle – alle for en» på nytt, på den harde måten.

Men som en tilsynelatende norgesbasert tyrker skrev på Twitter: «Hvis du vrir det 90 grader … ender du opp med det andre. Er det så nøye? To forskjellige synsvinkler på den samme dritten.»

Med «dritten» mente han Vest-Europa: alle flaggene, alle politikerne, alle landene og alle de kristne og sekulære mennesker som bor der. Og så er det man kan stille spørsmålet: Nøyaktig hvorfor er du egentlig her, siden du hater oss, regjeringene våre og måten vi lever på? Svaret på det er antagelig komplisert. De hater oss for det vi står for og det vi representerer, for kolonitidens undertrykkelse (på dette punktet blir Det ottomanske riket midlertidig veldig fort glemt), på grunn av sin hendig anskaffede offerstatus og dumhet, samt for våre vantro overbevisninger eller manglende sådanne. Men på den annen side synes de det er ganske fint med lønningene, trygdene, livsstilen og de sexy euro-jentene – alt sammen skapt av den liberale sivilisasjonen. Den siden av det hele liker de godt nok, men de er for tette i pappen til å se at det ene kommer direkte av det andre. De fyrer seg altfor mye opp på hatet og den gudegitte mannssjåvinismen sin.

Med sedvanlig selvdyrkende storkjeftethet var det en annen tyrkisk idiot som slo seg på brystet og sa: «Som tyrkiske ungdommer er vi når som helst og hvor som helst rede til å dø for landet og flagget vårt, selv om det skulle koste oss livet.» Selv da, gitt. Det er så helt jævlig fantastisk av deg, min herre.

Liddles ordbruk kan for sarte sjeler virke unødig hard. Men dette handler ikke om verbale utskeielser fra en person som har mistet kontrollen over seg selv. Det er en bitende oppsummering av en ubehagelig håndfast virkelighet som er mye styggere enn betegnelsene de måtte avføde. Det kreves en viss klasse og trygghet på egen moralske posisjon for å levere den. Liddle er ikke et øyeblikk i tvil om at Europa er tolerant, og han er med rette sint på dem som bruker den toleransen som brekkstang. Det overrasker ikke at det er en brite som har disse egenskapene.

Nådig er han heller ikke i sin omtale av Erdogans tilhengere. Hvem er det egentlig som har et adferdsproblem her?

Erdogan har kalt nederlenderne for «nazi-levninger og fascister» – hvilket forteller hvor godt han kjenner historien – og de muslimske hordene har demonstrert til støtte for ham. Vi er selvsagt vant til hylingen og flaggbrenningen. Vi er også kjent med de andre fordelene ved et åpent og mangfoldig Europa – en lastebil i full fart som pløyer seg gjennom vantro fotgjengere, selvmordsbomber som blåser vantro i filler, skytevåpnene som én eller én plukker ned de unge, vantro kakerlakkene mens de hygger seg med en popkonsert, knivstikkingen av de vantro, mishandlingen av de vantro, voldtektene av kvinnelige – og unge mannlige – vantro, seksuelle overgrep mot vantro. Jada, vi er vant til alt dette.

Men den siste tidens hendelser har fremkalt et skifte i den europeiske holdningen, mener Liddle å konstatere. Tilbakeholdenheten ser ut til å avta, og islamtålmodigheten med den.

2016 har satt en stopper for det, for politikerne kjenner med god grunn at utryddelsen puster dem rett i nakken. Hvem ville ha trodd at gode, gamle liberale Nederland skulle forby burkaen, eller be Erdogan om å dra til helvete da han kom for å agitere etter stemmer, eller ta til orde for å «fryse» de latterlige forhandlingene om tyrkisk medlemskap i EU? Og det var ikke en høyrepopulistisk regjering i Nederland som gjorde dette, men en liberal nederlandsk regjering (i alle fall en stund, inshallah).

I mange europeiske land er det kommet forbud mot burkaen og heldekkende ansiktsslør, observerer artikkelforfatteren. Og EU-domstolen har fastslått at det er greit å forby hodeslør på jobb. Sammen med den siste tidens hendelser er det tilsynelatende tale om en ny trend:

Jeg vil påstå at ikke noe av dette ville ha vært tenkelig for bare fem år siden. Og jeg ser de to tingene i sammenheng – reaksjonene mot ansiktssløret og avskyen mot Erdogans valgstrategi – for i tankene hos forferdelig mange europeere er de to sider av samme ubehagelige sak. Det som ligger under, er at nederlenderne har fått omtrent så av tyrkerne som de kan holde ut, og Europa omtrent så mye islam som det tåler.

Det er all grunn til å tro at Norge blir et av de siste landene hvor et slikt vendepunkt vil inntreffe. Til tross for at de fysiske og virtuelle kommunikasjonsmidlene er allestedsnærværende og lettere tilgjengelige enn noen gang, får vårt land i urovekkende liten grad andre impulser fra Europa enn de som er ideologisk halal.

 

The Spectator