Sakset/Fra hofta

Bilde: Marc Chagall Tilegnet min kone(1933)

En fillefrans går i skogen, der vender han seg mot himmelen og spør, «Gud, hva er én million år for deg?» Gud lener seg ned og svarer, «Jo, min sønn, det er som ett sekund for deg.»

«Gud,» spør den fattige videre, «hva er én million kroner for deg?»

«Min sønn,» smiler Gud, «det er som ett øre for deg.»

«Kan du da gi meg ett øre,» kontrer den fattige.

«Om ett sekund,» svarer Gud.

Jeg vet ikke om det stemmer, men det virker som at jødedommen har flere vitser om Gud enn kristendommen. Jødedommen formelig kryr av religiøse vitser. I protestantismen, som jeg kjenner best, virker det mer magert. Jeg har hørt mange prekener, men aldri har presten dratt en vits, og i hvert fall ikke en som involverer Gud Fader personlig. Er det fordi man er redd for å begå blasfemi?

I en del antisemittiske miljø kan man finne på å mene at den jødiske gud er skapt av jøden i jødens bilde og etter jødens smak, for å tilfredsstille jødens behov. Slik forklarer man jødedommens mange vitser om gud: Jøden og gud er den samme. (At antisemitten dermed indirekte krediterer jøden med selvironi, ser han ikke. Kan antisemitten vise til det samme?)

Jeg synes det er noe sterkt sympatisk med slike vitser. På flere plan. Det introduserer humor, som alltid er bra å ha når man skal gå i gang med viktige oppgaver. Og det minner mennesket om troens subjektive element.

I tysk filosofi opererer man med begrepene «Ding an Mich» og «Ding an Sich» – tingen slik den fremstår for meg og tingen slik den fremstår for seg selv. Dikotomien subjektiv-objektiv og det problemet det utgjør for den troende, ble erkjent i hinduistisk filosofi for lenge siden – jeg tenker da på Adi Shankara, men det var sikkert noen før ham. (Asiatisk filosofi later ikke så rent sjeldent til å ligge 2000 år foran Europa.)

Bytt ut «Ting» med «Gud» og du får begrepsparet «Gott an Mich» og «Gott an Sich». Altså, «Gud for seg» selv – og «Gud for meg», slik han fremstår i den troendes bevissthet.

Denne subjektive gud er sterkt preget av eieren. Ja, faktisk kan ett og samme menneske holde seg med en gud for enhver anledning: En dyster gud på mandag da den troende ble dumpet av kjæresten, en optimistisk gud på fredag da den troende fikk seg en ny. Det nytter ikke at Herr Petter minner oss om at, «Gud er Gud, om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde,» vi former gud i vårt bilde, okke som.

Til tross for at jeg elsker billedkunst og ikoner, har jeg en instinktiv sympati med motstand mot avbildninger av det hellige. I den kristen-ortodokse verden hadde man på 700-800-tallet ikonoklastene. De slo sundt ikonene som de mente var avgudsdyrking. De har et åpenbart poeng. Problemet er bare at det hjelper ikke at du knuser ikonene rundt deg, så lenge du ikke knuser ikonene i deg, dvs. ditt sinns gudsforestillinger. Det er «the real thing» du vil ha øye for, ikke avbildningen.

Lavkirkelige protestanter jeg har snakket med er ikke imponert over mine høyfilosofiske utlegninger. De viser gjerne til Skrifta, som jo er én, kan de triumferende berette, og som videre er glassklar og ikke til å misforstå. Visstnok. At protestantismen alene kan vise til 20 000 ulike kirker, menigheter, grupper og sekter skulle antyde at Skrifta ikke er entydig.

Å erkjenne troens subjektive element er ikke bare å være seg bevisst en mulig fallgruve for den troende, men det er også å møte, på en intelligent måte, en åpenbar innsigelse fra ateisten: At Gud ofte mener det samme som den troende. Derfor er det kanskje best å holde seg med en gud som ikke mener så mye som for eksempel Den Norske Kirkes gud, som travelt løper mellom møter hos De Grønne, Amnesty, SOS Rasisme pluss en tur innom Davos på nyåret.

Folk som har en politisk engasjert gud i baklomma, står alltid i fare for å lede den troende vekk fra den smale sti. Ikke appellerer de til de vantro.

Ei heller forteller de vitser.