Kommentar

Bildet: Et eller annet sted i bakhodet må europeisk elite skjule en dyp frykt. Midtøstens mennesker kommer til Europa. Vil de ta problemene og konfliktene med seg? For den som følger med kommer det stadig flere tegn på at det er i ferd med å skje, og myndighetene og mediene har ønsket migrantene/flyktningene velkommen på en måte som har invitert problemene til å blomstre. Free Syrian Army-krigere utenfor den IS-kontrollerte byen al-Bab i det nordlige Syria. Foto: Khalil Ashawi/Reuters/Scanpix.

Samuel Huntington fikk rett. Vi er allerede langt inne i en sivilisasjonskrig. Men den er mer komplisert enn han kunne forestille seg da han skrev artikkelen i Foreign Affairs i 1993.

I Norge er sivilisasjonskrig et fy-ord, men verden spør ikke pene mennesker i Norge om hva den skal være. Den er, og krigen mellom Vesten og islam har foregått i mange år allerede.

Islam forsøkte å erobre Europa med våpenmakt i 732 og ved Wien i 1683. To verdenskriger og velstandsutvikling la et glemselens slør over fortiden. Men nå er det umulig ikke å dra kjensel på at erobringen er gjenopptatt, og denne gang med mennesker som befinner seg innenfor Europa.

Det gir myndighetene panikk.

Sverige tilhører landene hvor utviklingen er mest fremskutt. Det er et tegn i tiden at en politimann står frem og forteller om oppløsningen av lov og orden i et lite sted, Örebro. Peter Springares beretning har gått som ild i tørt gress på sosiale medier. I det minste mediene må bli slått av frykt for hva som rører seg der ute.

Nå kommer en lærer og forteller det samme. John Dübecks fremstilling er om mulig enda mer skremmende. Den gjelder fremtiden som sitter på skolebenken. I klassene må innfødte svenske elever krype sammen og gjøre seg minst mulige. De må tåle trakassering og hån fra de ikke-svenske, og: flere lærere synes det er ok. De er med på det.

Vi ser samme tendens i Norge. Det flerkulturelle betyr muslimsk dominans.

Man skulle tro myndighetene ønsket å skape konflikt. De hiver bare mer bensin på bålet.

Huntington advarte i 1993:

To understand current and future conflict, cultural rifts must be understood, and culture—rather than the State—must be accepted as the reason for war. Thus, Western nations will lose predominance if they fail to recognize the irreconcilable nature of cultural tensions. Huntington argued that this post-Cold War shift in geopolitical organization and structure requires the West to strengthen itself culturally, by abandoning the imposition of its ideal of democratic universalism and its incessant military interventionism. Underscoring this point, Huntington wrote in the 1996 expansion, «In the emerging world of ethnic conflict and civilizational clash, Western belief in the universality of Western culture suffers three problems: it is false; it is immoral; and it is dangerous.»[14]

EU og Obama gjorde akkurat det motsatte. De ignorerte «cultural rifts» og de rustet ned Vesten kulturelt, samtidig som de intervenerte i muslimske land, preget av konflikt, og på toppen av det hele inviterte de millioner av muslimer til Europa og fortalte oss at det var vår tids jøder.

Ettertiden vil spørre: Hva gikk det av dem?

Det er ikke lenger utenfor sannsynlighetsgrensene å spørre om Europa beveger seg mot borgerkrig. Situasjonen i Frankrike og Sverige går i den retning. Hvis grensene overskrides ett sted, vil det lett smitte til andre.

I USA er ikke det muslimske innslaget på langt nær så stort som i Europa, men den ideologiske konfrontasjonen er like sterk.

Enkelt fortalt. Vi befinner oss i en firefrontskrig.

Vesten er i krig med islam, den er gjenopptatt etter en 300 hundre års pause. Meningsmålinger i fleng bekrefter at muslimer setter sin religiøse identitet og sharia over sekulære lover. Et stort mindretall forsvarer også bruk av vold for å forsvare islam. Også angrepskrig, eller jihad, er forsvar. I et slikt klima satser våre myndigheter på dialog.

Men i tillegg er både Vesten og islam preget av voldsomme interne konflikter. I Midtøsten er det krig mellom gruppene – fremst sjiaer og sunnier, og det er et preg av oppgjør hvor man utrydder den andre. Det er enten/eller kriger. Enda verre er det for ikke-muslimer, og her er det en lekse som norske sosialdemokrater ikke vil høre om: Muslimske naboer, vanlige mennesker, som vender seg mot sine kristne naboer eller yezidier og assyrere.

Syria har vært en akselerator av denne krigen, som fungerer via stater som kjemper både om regional makt, men også overlevelse. Assads og Putins seier i Syria er ingen virkelig seier. Det kommer flere runder. Andre land kan falle, f.eks små land som Jordan og Libanon. Tyrkia har allerede alvorlige problemer.

Disse konfliktene har migranter og flyktninger med seg til Europa. Her står kurdere mot tyrkere, sijaer mot sunnier, og muslimer mot kristne. Europa har latt som ingenting. Det er ikke mulig lenger. Problemene er massive. Spør Europas kvinner.

Vi ser ingen tegn til at den politiske og mediale klassen legger om kursen. De kan klynge seg til taburettene til de overveldes og skylles bort av begivenheten. Men hva som da skjer er umulig å si på nåværende tidspunkt.

Det vi kan konstatere er at amerikanerne var lei av Obama og nektet å kjøpe åtte år til med Hillary. De valgte en president som legger om kursen 180 grader.

Men det finner ikke den politiske, kulturelle og økonomiske eliten seg i. De har erklært Trump-administrasjonen krig.

Den utspiller seg nå for åpen scene. Angrepet på Michael Flynn var bare overtyren. I natt kom New York Times med en «lekkasje» mot Trump, som ved nærmere ettersyn viste seg ikke å inneholde noe nytt.

Men det skapte det sjokket som CNNs publisering av dritt pakken gjorde. CNN har måtte betale en dyr pris for sin kampanjejournalistikk. Begrepet fake news er vendt mot de som skapte det. Norske medier er fake news uten å vite det. De blåser seg opp og tror at de «seriøse mediene» vil få en ny sjanse.

Forskjellen på Europa og USA er at Trump sitter med makten. De liberale/venstreorienterte viser kortene litt for tydelig. Obama og Hillarys folk innenfor forvaltningen deltar i undergravingen av folkestyret. Det kan ikke Trump la passere. Han vil bli nødt for å skifte ut folk, mange folk.

Da kommer mediene til å skrike opp om politiske oppsigelser og overgrep. De kommer ikke til å huske at ingen president har straffeforfulgt flere tjenstemenn for lekkasjer enn Obama.

Det er dette som er en vesentlig del av krigen: De liberales hvitvasking av seg selv og tilsvining av motstandren. Men når motstanderen er en vesentlig del av Middle America har de liberale et problem.

Venstresiden har gitt seg selv lov til å bruke vold, i gatene, på universitetene. Hva skjer den dagen vanlige mennesker sier «Nå er det nok». Hva skjer hvis det skulle tilstøtte Trump noe?

Vi er på vei inn i et helt ukjent farvann. Det man kan være sikker på er at Trump, Bannon og deres folk er fullt klar over hvor de befinner seg. De har et kart som stemmer med terrenget.

Det har ikke de liberale. De er desperate. De kjemper for ikke bare makten, men også et idemessig hegemoni de forstår er truet.

Slik sett har de en god del til felles med muslimene som også føler seg under angrep.

Denne alliansen, denne identifisering med hverandre, er et farlig spill.

 

 

Mest lest

Mot en ny fase av Exodus

Sannhetskampen