Kommentar

Bilde: Tatt utenfor St. John Church på innsettelsesdagen, 20. januar 2017. En historisk dag. Foto: Joshua Roberts/Reuters/Scanpix.

Flemming Rose traff Steve Bannon i mai 2016, på et tidspunkt da hverken Rose eller verden visste hvor betydningsfull han skulle bli.

Mediene er mer opptatt av å fremstille Bannon som Mørkets fyrste enn å forstå ham, selv om Bannon nå, som de selv skriver, har en unik posisjon som presidentens særlige rådgiver.

Man skulle derfor tro at Aftenposten ville slå Roses artikkel opp på forsiden da den utvilsomt er et scoop. Ikke mange får intervjue Bannon i disse dager og han må veie sine ord. Den gang Rose møtte ham snakket han uten filter.

Bannon er åpenbart Roses rake motsetning: Rose er en kultivert danske, liberaler. Bannon kommer fra The Wild West, han har frontier-mentaliteten i blodet. Du må kjempe for det du har kjært. Vi har Bannons ord for at da han kom tilbake til USA etter flere år i Asia, så han et land i forfall.

Europeiske liberalere klarer heller ikke se det. Europa er i et enda større forfall.

Men liberalere har problemer med å lodde stemningen. De skyter heller på pianisten.

Rose får seg til å skrive at Trumps innsettelsestale «tegnet et dystert bilde av Amerika og en verden preget av splittelse og konfrontasjon». Var det «maleren» det var noe i veien med? Rose synes nok talen for var konfronterende. Det var den nok. Trump hadde bestemt seg for å gi eliten sjokk. Han talte direkte til folkemassen. Hvis man mener at dette er definisjonen på populisme så var talen et dobbelt brudd på kutyme.

Enhet har kommet til å bety at man skal tale falsk. At man skal late som. For hva hvis det ikke er noen enhet? Amerikanerne har levd åtte år med en president som behersket den retoriske kunsten. Uten å heve stemmen, uten følelse. Med Trump er det annerledes. Hvis han ikke leverer, hvis han ikke viser velgerne at han vil være trofast, så vil han bli sugd opp  i Washington-maskineriet. Trump ville si det er krig fra Day One. Siden har han holdt et tempo som gjør at mediene har vanskelig for å gjenvinne balansen og sikte seg inn mot ham.

Dette var Bannons råd til ham: Shock and awe fra første stund. Demokratene er slått, ikke gi motstanderne tid til å summe seg.

Machiavellis forståelse av politikk gjelder fortstatt. Det er bedre å bli fryktet enn elsket. Trump og Bannon anvender det på mediene, og vet at det faller i god jord hos den halvdelen som stemte på dem. Obama var elsket av mediene.

Det er merkelig at Flemming Rose ikke har registrert den dype splittelsen i USA, at det er to Amerika som står mot hverandre, med helt forskjellige definisjoner.

Rose er farlig nær ved å si at Bannon er for hard og krigersk. ¨

Det er fristende å sitere en annen danske, Aksel Sandemose, som spurte om et pasjonsløst menneske kan forstå et menneske som drives av pasjoner. Den mangler noe vesentlig: fantasien.

Flemming Rose er god på ytringsfrihet, men i sin siste bok roser han Mohamad Usman Rana som et eksempel på en moderne muslim som forener demokrati og islam. Hvor meget har han da forstått?

Han fortalte at han har reist på kryss og tvers gjennom USA, og at han har opplevd en følelse av svik, sinne og avmakt blant alminnelige amerikanere, ikke minst i forlengelse av finanskrisen i 2008 og 2009. Kapitalismen må reddes fra seg selv.

En annen Donald, som også ble omtalt som farlig og mørk, forsvarsminister Donald Rumsfeld, kalte Europa for Old Europe. Det var under debatten forut for invasjonen av Irak, da George W. Bush fortsatt håpet på europeisk støtte. Under sikkerhetskonferansen i München svarte daværende tyske utenriksminister Joschka Fischer ham i fistel: You are wrong. Fischer fikk på en måte rett. En stund så det ut til at han fikk veldig rett. Invasjonen utviklet seg til et mareritt. Men noen få dyktige generaler klarte å rake kastanjene ut av ilden med The Surge. Amerikanerne er fortsatt do’ers.

I et lengre perspektiv er amerikanernes «skyld» for det som siden har skjedd, meget relativ. Det er blitt tydelig, som i Syria, at den islamske verdens problemer er fundamentale og kommer innenfra.

Amerikanerne har forstått at de ikke kan endre på Midtøsten. De kan ikke forandre på Afghanistan eller Pakistan. De kan bruke sin makt, og Trump kommer til å være villig til det i en helt annen grad enn dronekrigeren Obama. Men USA kan ikke drive nasjonsbygging. Det er den store desillusjonering i USA: Oppgaven var for stor.

Men den islamske verdens problemer har forplantet seg til Europa og USA. Hvis man forstår disse årsakene er Trumps Muslim Ban helt forstålig. Vesten må begrense importen av mennesker som tar konfliktene med seg.

Meningsmålinger viser at både europeere og amerikanere ser faren og ønsker en slik oppdemmingspolitikk. Men politikerne og mediene våger ikke. De våger ikke knuse illusjonene de har bygget opp som et vern mot virkeligheten.

Med Trump og hans tema har USA fått en ledelse som tør. Derfor er mediene hysteriske.

Aller størst grunn til bekymring har Europa. Her høres lyden av historiens klokker. Hvis man hele tiden fører en politikk som gjør at man får stadig dårligere odds, har man et begrenset antall sjanser. Hvis Frankrike skulle velge en feminin urbanist som Emmanuel Macron til president, vil veien bli meget bratt for republikken.

Jenteguttenes tid er omme og det skremmer selvfølgelig livskiten av dem.

Rose blir en del av problemet når han fremstiller Bannon som den farlige:

Han lød som om han har mistet troen på at Europa, som følge av kristendommens svekkede stilling, vil klare å konfrontere islamske krav om makt og særbehandling.

Han mente at det ikke er noen vei utenom væpnet konflikt hvis Europa skal reddes. Utviklingen kan ikke stanses med fredelige midler. Vi er i krig med islam, sa han.

Det er merkelig at det for en vestlig liberaler fortsatt er skremmende å innrømme at Vesten er i krig med islam, selv etter at krigen er kommet til Vesten. Hvis Rose begynte å nøste ville han se at det finnes overlappinger mellom jihad og moskeene som Saudi-Arabia og Qatar har bygget i Vesten og dermed de menneskene som preker og bruker moskeene. Golf-landene bruker sine oljemilliarder på en skjevutvikling av sine land, men de bygger ikke en sivilisasjon, i stedet infiltrer og penetrerer de Vesten.

Dette er elementært. Likevel kan en erfaren utenriksjournalist som Rose si:

Jeg erklærte meg uenig og hevdet at vi, så vidt jeg kan se, befinner oss i en varm krig med voldelige islamister og en kald krig med ikke-voldelige islamister, men ikke med islam. Det er en kamp om ideer, og det er avgjørende at troende muslimer kjemper på det sekulære demokratiets side, sa jeg.

Ja, det er en kamp om ideer. Innen Vesten. Overfor islam er det ikke kamp, for islam tillater ikke konkurranse på ideenes marked, de vil bruke FN og rettssystemet til å forby denne konkurransen. Det er en del av deres krig. De tillater ingen penetrering andre veien. Tariq Ramadan sa det med rene ord: Dere forsøker å penetrere våres kultur.

Det er krig, total krig: på ideenes, religionens, verdienes, filosofiens, politikkens, økonomiens, utdanningens, emansipasjonens område, som alle har fellesnevneren – frihet og fornuft. Islam har erklært begge krig, og jihadistene har gjort den militær.

Det finnes moderne muslimer som er på vår side. Asra Nomani bruker sin kunnskap til å dissekere Det muslimske Brorskaps mange fronter og forgreninger i USA. Hun støtter innreiseforbudene. Og hun advarer venstresiden mot alliansen med det hun helt korrekt kaller the religious right.

Det liberale Vesten er i allianse med the religious right, det er det store paradoks. De samme liberale som bruker brunkosten mot alle som våger å gå sin vei.

Nå som USA har fått en president som mener alvor kommer de til å måtte velge. Enten friheten eller islam. Det er derfor de er hysteriske.

Det vil ta litt tid for folk å bestemme seg, men de vil måtte velge. Derfor er det farlig for de venstreliberale å døpe innreiseforbudet for the MuslimBan.

Når terroren treffer neste gang vil opinonen vende seg mot dem: Det var dette dere nedkalte over oss.

Trump tilbød «extreme vetting» for at man skal kunne skille klinten fra hveten. Den som motarbeider dette utsetter befolkningen for en stor risiko. Det er basic.

Steve Bannon står i en amerikansk tradisjon som går helt tilbake til frontier-nation og the founding fathers. Han er ikke alene, men del av en mye større bevegelse. Den ser hva som må gjøres. Man må sikre grensene og man må utkjempe idekampen. Alt på en gang.

I Europa rakner maktstrukturene og det haster med å bygge alternativer.

 

 

Min middag med Steve Bannon