Jeg kjenner en 5-åring. Hun synes rosa er en fantastisk farge. Hadde hun fått bestemme, hadde hele verden vært rosa. Sko, bord, tannbørster, briller, biler – rosa, rosa, rosa, rosa.
Rosa er for henne en berikende farge. Hun føler seg vel med rosa på seg og rundt seg. Kan så hun og de andre rosaistene føre bevis for påstanden? Er rosa påviselig berikende? Er det mindre kreft hos personer med rosa støvler? Er det mindre kriminalitet i nabolag med rosa hus? Har personer med rosa briller mer hell i seksuallivet?
Ja, hva ligger i dette «berikende»? Kan det måles og veies? Er det synlig under mikroskop? Kan man merke det på statsbudsjettet?
Nei, selvsagt ikke. Påstanden om at rosa er en berikende farge, er det jeg vil kalle et estetisk argument. Det er ikke ment å underkastes kritiske blikk. Det har med estetikk å gjøre – en type erklæring som ikke er ment å bli veid. Den angår smak og behag. Mote, rett og slett. Ja, faktisk kan du bli oppfattet som djevelsk smakløs om du det skulle ville etterprøve utsagnet.
Estetiserer du politiske spørsmål, ender man opp med emokratiet – den tilstanden når følelser, ikke fornuft, styrer politikken. Da blir de sentimentale følelsene som følger av bildet av en død 3-åring på en strand mer tungtveiende enn et dusin saklige argument. De hvite, middeklassemenn kan ha fornuften, men de opprørske minoritetene har følelsene. Og de er sterkere.
Det estetiserende emokrati er et overskuddsfenomen. Det er slikt tøv som kan utvikle seg i feite tider. Heldigvis blir 5-åringer voksne og feite tider tar slutt. Da kan man håpe på gjenkomsten av en virkelighetsnær robusthet, som måler og veier. Og som forkaster det man finner for lett.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629