I den grad islams nærvær i de vestlige samfunn er en kilde til konflikt, kan vi godt si at konfliktens ytterpunkter er islamister og anti-islamister – av den militante typen. De aller, aller fleste borgere befinner seg et sted i mellom disse to. Men betraktes disse to partene, eller de moderate personene som i større eller mindre grad er deres meningsfeller, på samme måte? Er de moralsk ekvivalente?

Det å sammenligne hendelsen i Woolwich med Breivik er instruktivt, for det illustrerer en moralsk asymmetri som er problematisk.

For da Breivik var ferdig med å drepe på Utøya, kom påstandene om moralsk medansvar med lysets hastighet. De som måtte ha hatt sans for noen av de samme tekstene som Breivik, ble med ett å anse som suspekte. Personer det var viktig å ta et ideologisk oppgjør med, som måtte bringes frem i solen slik at de i egenskap av troll kunne sprekke.

Men da de to slakterne i Woolwich var ferdige med sitt, var det de færreste som mente at det var viktig å stille til veggs andre personer med sans for Koranen, en sans som den filmede morderen med blodige hender forkynte da han ble tatt opp av mobilkameraet – en detalj som ITN fant det best å redigere bort, men som er med i det opprinnelige opptaket, hvor det innledningsvis henvises til koranvers:

Den ustraffede person som måtte være av den oppfatning at Koranen bokstavelig tolket er juridisk bindende for mennesker i dag, trenger ikke svare for nedslaktingen i Woolwich.

Dette er ikke den eneste skjevheten. I sin kommentar til ugjerningen i London skriver en av BBCs redaktører Mark Urban at

people have become better at accepting that such incidents are a melancholy part of modern life and should not alter their view of other cultures or religions,

etter innledningsvis å ha slått fast at det er så mange personer som tilhører kategorien militante islamske grupper at det er umulig å overvåke alle sammen.

Man har altså å gjøre med en resignasjon: Vi venner oss til at det fra tid til annen uunngåelig vil finne sted islamistiske terrorhandlinger, og vi er flinke til ikke å la dette farge vårt syn på islam. Islamistisk terror er en del av livet, omtrent som trafikkulykker.

Er det mulig å tenke seg at noe lignende ville ha blitt ytret dersom en EDL-sympatisør skulle finne på å drepe en imam på det mest bestialske vis, kanskje etter at lignende drap var skjedd i Frankrike og USA?

Nei, det er det ikke. Ingen kommer noengang til å si at vi må venne oss til at antall anti-islamister er blitt så stort at vi ikke kan regne med å forhindre at de slår til fra tid til annen. Himmel og jord ville ha blitt satt i bevegelse for å hindre noe slikt. Ei heller ville man sagt at den volden anti-islamistene med jevne mellomrom utøver, ikke skal farge vårt syn på fredelige personer som er kritiske til islam.

Og da har vi i praksis å gjøre med samfunnsgrupper av klasse A og samfunnsgrupper av klasse B. Gruppen av klasse A består av personer som knapt fantes på europeisk jord for tredve år siden, mens gruppen av klasse B er innfødt. Man ønsker for alt i verden å unngå å stigmatisere gruppe A, mens det er få skrupler med å gjøre noe tilsvarende mot gruppe B. Gruppe A må for all del ikke føle seg utenfor samfunnet, men om gruppe B gjør det, er det nesten bare en bonus. Resultatet er et giftig samfunnsklima, med en moralsk forskjellsbehandling som utfordrer rettferdighetssansen og ikke er holdbar i lengden.

Hvis noen er bekymret for risikoen for radikalisering av klasse B, gjør de klokt i å spørre seg om en slik forskjellsbehandling i dens disfavør er en klok strategi.