deeyah-khan

Mandag ble Deeyah Khan feiret med en festforestilling i Oslo Konserthus. Tidligere i måneden ble hun tildelt Telenors kulturpris for gjennom sitt kunstneriske virke å ha bidratt til å få fram historiene til dem som ofte blir misforstått eller ikke blir hørt i mediene, sa Telenors konsernsjef, Sigve Brekke i den anledning.

Khan er nærmest blitt en grossist i priser fra det norske etablissementet for sine dokumentarfilmer om æresdrap i en britisk-kurdisk familie og om briter som har sluttet seg til islamsk jihad. Det kan virke om det norske etablissementet med alle prisene vil betale en form for avlat etter at Deeyah Khan i 1996 måtte forlate Norge og gå i eksil i Storbritannia på grunn av trusler mot henne fra muslimske menn i Oslo. Tidligere i år fikk hun Stortingets Peer Gynt-pris og Gunnar Sønstebys pris. I fjor fikk hun Plan Norges jentepris og Oslo Universitets menneskerettighetspris og en ditto pris fra Kulturdepartementet samt Ossietzky-prisen fra Norsk PEN i 20012.

I forbindelse med prisene har hun gitt intervjuer der hun har forklart seg om sitt arbeid som dokumentarfilmskaper og historien om hvordan hun som 17-åring popartist ble drevet fra Norge til London i 1996 av muslimske menn som ikke tålte at hun viste sin nakne rygg på en video da hun opptrådte som popstjerne under navnet Deepika. ”Truet ut av Norge”, var førstesideoppslaget i VG for 20 år siden om den muslimske jenta som var oppvokst på Lambertseter i Oslo med pakistansk far og afghansk mor.

ANNONSE

Hennes liv har likhetspunkter med den britisk-kurdiske kvinnen i tv-dokumentaren av samme navn, Banaz, som ble drept av sin familie fordi hun ikke ville være hustru for en svært voldelig ektemann som familien hadde valgt for henne. Hun fikk seg en egenvalgt kjæreste, men da hun oppsøkte politiet etter at faren hadde forsøkt å drepe henne, ble hun ikke tatt på alvor og trodd på. Politiet tok ikke saken på alvor før hun var blitt drept.

Det britiske samfunnets uvilje til å gå inn i innvandrermiljøer der slike voldelige tradisjoner har hevd, blir i filmen dratt inn som en del av forklaringen på den groteske skjebnen til Banaz. Folk ville ikke bli beskyldt for rasisme ved å legge seg bort i innvandrernes tradisjoner, deres liv og seder og skikker. En lignende mangel på intervensjon fra det norske samfunnet, gjorde at også Deeyah Khan måtte gå i eksil i 1996. Mandag ble hun altså feiret i Oslo konserthus med Telenors kulturpris, det norske etablissementets foreløpig siste avdrag på den gjelden de føler de har til henne.

-Det gikk så langt at jeg ikke kunne gå ut på gata uten å bli angrepet. Da sa mamma en dag: Du skjønner at nå kan vi ikke beskytte deg lenger. Jeg forstod det og kjøpte enveisbillett til London. Siden har jeg blitt der, sa Khan i et intervju med Agderposten 19.august i år.

Den siste av hennes dokumentarfilmene hennes, ”Jihad: A story of others” handler om hvorfor noen muslimske menn i Storbritannia blir jihadister. Dette er menn, ifølge henne selv, med holdninger og tro som har påvirket hele hennes liv og som gjorde at hun i sin tid må dra i landflyktighet. Men under møter og intervjuer med en rekke av ledende figurer i den britiske jihadbevegelsen ble hun sjokkert over å innse at hun kjente seg igjen i det disse ekstremistene fortalte om sine erfaringer i et vestlig samfunn.

-Jeg ønsket å forstå hvorfor vi mister så mange mennesker til jihad. Filmen forandret meg og forhåpentligvis kan den bygge forståelse mellom mennesker, sa Kahn i intervjuet. Til avisa Klassekampen sa hun at hun kommer fra en muslimsk familie, men at det hun praktiserer i dag, er kjærlighet.

Den andre dokumentarfilmen hennes, ”Banaz: A love story” brakte henne i 2013 Emmy-prisen, en amerikansk pris for utmerket arbeid i produksjon av tv-programmer. Emmy-prisen tilsvarer Oscar for film og Grammy Award for musikk.

Under overrekkelsen av menneskerettsprisen fra Universitetet i Oslo i fjor, sa leder av prisutdelingskomiteen, Inga Bostad, at bak dokumentaren om jihad ligger regissørens forestilling om at årsaken til at unge muslimer dedikerer seg til et destruktivt, voldelig handlingssett, ikke nødvendigvis er av religiøs karakter. Bostad karakteriserte også filmen som en subjektiv dokumentar, men det er jo i tidens ånd, antydet hun.

Bostads uttalelser er det nærmeste man her til lands er kommet til en kritikk Khans dokumentarfilm-produksjon. Ellers har det kommentarene i forbindelse med pristildelingene nærmest vært preget av panegyrikk og menneskerettslige og humanistisk floskler, helt i pakt med den politisk korrekte ånd og retorikk som preger den norske meningseliten.

Toppen av svada og verbale klisjeer ble ikke uventet nådd av Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle da han i august i forbindelse med Peer Gynt-prisen skrev en hyllest til den norske dokumentarfilmregissøren.  Aldri tidligere har denne prisen gått til noen fra vår egen minoritetsbefolkning og ”til et menneske som ble truet til å søke eksilet for komme seg bort fra vårt (sic) land”. ” Og det norske storsamfunnet lot det skje. Ingen hjalp henne. Hun ble ikke sett på som en av oss. Det var liksom ikke vår egen jente, dette. Og derfor skjønte vi nok heller ikke alvoret i flukten, skrev den forblommede Stanghelle full av anger og ruelse på vegne av det norske ”storsamfunnet”.

-En Peer Gynt-pris kan ikke gjøre dette godt igjen. Men stortingsmennenes valg av 2016-vinner kan bety at vi er kommet et skritt lenger på den aldri hvilende utformingen av vår tids Norge, skrev Stanghelle før han trådte ekstra kraft til ved å beskrive Ibsens Per Gynt-skikkelse som et speilbilde av oss selv i vår nasjonale underbevissthet og hvor lite selv et liberalt land som vårt (sic), er mentalt foreberedt på å gjenkjenne autoritære trekk som dukker opp på tidspunkter da vi (sic) trodde at slikt var historie.

Stanghelles unnskyldning til Deeyah Khan på vegne av ”det store norske vi”, går elegant utenom det faktum at det var hans egne politisk korrekte holdninger og politikk som gjorde at ”storsamfunnet” ikke reagerte da Deepika måte søke landflyktigheten i England. Kritikk av islam den gangen, som nå, var nærmest anathema. Hvis ”storsamfunnet” skulle ha stått fram og dannet et vern for Deepika, måtte det ha vært som resultat av en helt annen politikk og andre holdninger enn det Stanghelle og Aftenposten sto for og står for. Islam ble den gang, som i dag, av elitene oppfattet som en ukontroversiell del av det norske samfunnet. De muslimene som tvang henne ut av landet, ble oppfattet som noen man ikke kunne ta på alvor, eller som ikke var så farlige som de hørtes ut som. Og hadde røster hevet seg mot ”forvisningen” av Deepika, ville disse røstene ha blitt bedt om å holde kjeft med sine ”rasistiske” utsagn, sin ”islamofobi” og sin ”fremmedfiendtlighet”.

Utviklingen har bekreftet at det å kritisere islam er en livsfarlig form for virksomhet. At Stanghelle kan beskrive Deepika og Deeyah Khans situasjon uten å komme inn på det faktum at det rundt om i Europa lever folk som må ha heldøgns politibeskyttelse og hemmelig adresse for å unngå jihadisters drapsplaner, er ikke uventet. Og det sier mye om hans mangel på forståelse for hva problematikken består i. Deeyah Khan er ikke alene om å ha gått i eksil. Somalisk-nederlandske Ayan Ali Hirsi måtte dra til USA etter at Theo van Gogh ble drept. Hun var neste på listen. Gert Wilders leder Nederlands for tiden største parti, men lever med konstant politibeskyttelse. En tid måtte han bo i en militærforlegning. Jyllandspostens hovedkontor er omgjort til en festning, og både Flemming Rose og Carl Juste lever med politibeskyttelse. Det samme gjør Muhammed-tegneren Kurt Westergaard som ble utsatt for drapsforsøk. Lars Vilks er forsøkt drept flere ganger og på Krudttønden var det nære på. Alt for en liten godslig rondellhund med menneskehode. Lars Hedegaard, tidligere leder av  Trykkefrihedsselskapet i Danmark, lever med sikkerhetsvakter 24/7 etter drapsforsøk. I Frankrike lever islamkritikere som filosofiprofessor Robert Redeker, journalist Eric Zemmour og forfatteren Michel Houllebecq som landflyktige i eget land etter artikler og bøker om islam. Det samme gjør den fransk-tunisiske journalisten Zineb Rhazaoui. I Norge har redaktør Vebjørn Selbekk og Per Edgar Kokkvold ”ertet” på seg islamske drapstrusler, og Hege Storhaug kan ikke delta på møter uten politibeskyttelse. Hvornår kommer Stanghelle og hans kohorter med en unnskyldning til dem?

Opp mot den norske elitens politiske korrekthet, virker Deeyah Khan som en moralsk bauta, selv om heller ikke hun ser ut til å ha tatt inn over seg der fulle alvoret i dagens situasjon, et alvor som nok krever mer enn kjærlighet og dialog. I mellomtiden kan man vente på hennes neste film som handler om frafalne muslimer. Da kan det jo tenkes at hun må gå i eksil for annen gang.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629