manchester.bombe.drill

Europa er inne i en sikkerhets-scare som kan utløse kjedereaksjoner av frykt, «säkerhetsåtgärder», og galopperende hysteri. Man ønsker å være på den sikre siden. Men når det involverer evakuering av 75.000 tilskuere på Old Trafford eller et fly på Rygge lufthavn, får det store konsekvenser.

På Old Trafford gjaldt det en gjenstand som minnet mistenkelig om en bombe. Sikkerhetspersonalet turde ikke ta noen sjanse. Når better safe-than sorry-knappen først er utløst, ruller det av seg selv. Det eskalerer. Man må tilkalle bombeenheten, og publikum må evakueres. Føre-var-prinsippet og terrortrussel gjør at man eskalererer en situasjon, selv om man ikke ønsker det. Hvis usikkerheten er stor nok i utgangspunktet tar man ingen sjanser.

Men det er nettopp det man gjør: For man utløser en helt annen type usikkerhet, som er publikums frykt og mistanke-paranoiaen.

Selvfølgelig er paranoia en helt logisk konsekvens av en «bomb-scare».

Det var den også på Rygge flyplass i går kveld, da to menn kom i en heftig krangel på et toalett og noen mente å overhøre ordet «bombe». Avhengig av hvem som melder og personens troverdighet – og avhengig av personen som mottar tipset – kan en slik tilfeldig oppsnappet melding innebære at det slås full alarm.

ANNONSE

Det var det som skjedde på Rygge i går kveld.

Når mediene rapporterer live, men samtidig skjermer politisk ukorrekt informasjon, er de med å øke galopperende frykt.

VG skrev at de to som ble tatt ut av flyet var fra ikke-vestlige land, men i dagens friserte versjon er det tatt vekk. Nå oppgir man bare at det var spanske og britiske pass. Tror VG at dette hjelper på og demper paranoiaen? Tvert imot. Tildekking øker den. Det eneste som hjelper er størst mulig åpenhet. Kun da kan man reise spørsmålet: Overreagerte politiet?

Problemet er den politiske korrekthet som sier at man ikke skal se det man vitterlig ser, men late som ingenting. Hvis det er en dame i niqab skal man late som det er en hvilken som helst passasjer. Hvis det er somaliske menn som krangler skal man late som ingenting, og sikkerhetskontrollen skal ikke gjøre forskjell. En innfødt nordmann er en like stor potensiell trussel.

Men når man hører en opphisset krangel på et toalett, og mener å høre ordet «bombe», da fordamper den politiske korrektheten. Det rapporteres. Av hvem? Hvor troverdig er personen? Kanskje det er en aktverdig borger, men hvis han kun er foret opp på svadaen i mediene vil han ikke ha motforestillinger når fantasien overtar. Foregikk krangelen på et utenlandsk språk? Hvor sannsynlig er det da en utenforstående oppfatter ordet «bombe»?

Hva med vakten som mottar tipset, hvor stor edruelighet har vedkommende? Igjen: Når politisk korrekte – see no evil, hear-no-evil – får en alarmerende melding, vil fantasien lett overta. Da slår alle stereotyper om somaliere til og de er mange og sterke. Da tør man ikke ta noen sjanse. Alarmen går, og når den først går er den vanskelig å reversere.

Dette man da får er en konsekvens av den politiske korrektheten i praksis: Panikk fordi man ikke vet hvordan man balanserer og avveier informasjon. Man tør ikke stanse sikkerhetsoperasjonen underveis og spørre: Er dette virkelig nødvendig. Man skal ha det endelige svaret: Finnes det en bombe om bord? Det tar tid og underveis skremmer man ikke bare opp et helt fly, men store deler av offentligheten som fores non-stop av mediene.

Får folk med seg at better-safe-than-sorry kan ha store nedsider? Får de med seg at sikkerhetspersonale i dag har en umulig oppgave, og at en godtroende borger kan utløse noe som får store konsekvenser, fordi han «tror» å ha hørt noe.

Under en tilsvarende hendelse på Torp for et par år siden var det en dame som reagerte på sidemannen. Han var norsk, slik hun også var, men hun syntes han var merkelig. Han hadde masse tatoveringer og var i hennes øyne skummel. Hun varslet kabinpersonalet om at hun følte seg utrygg, og besetningen tok ingen sjanser.

Det er det nye prinsippet: Ta ingen sjanser. Skal vi leve med det? Hvem skal betale prisen? Hysteri passer ikke inn i det politisk korrekte, det er ikke en faktor som er tatt med i beregningen. Men det ligger innbakt i det politisk korrekte, som bygger på hykleri og forstillelse. Man skal ikke se det man virkelig skjer. Når frykten og fantasien tar overhånd mister man helt kontrollen.

Hvilke sikkerhetsansvarlig tør å ta ansvaret for å si «nå venter vi litt før vi eskalerer, min mavefølelse sier meg at dette ikke er the real thing».  Systemet fungerer slik i dag at ingen tør ta sjansen. Karrieren står på spill og følelsen av at Avgrunnen venter: Slik kjennes terrortrusselen.

Det er ikke så rart at denne følelsen sprer seg. Tirsdag i forrige uke holdt politiet en realistisk, stor øvelse i Trafford Centre, Storbritannias største kjøpesenter, med 35 millioner besøkende årlig. Man simulerte at en selvmordsbomber detonerte midt blant mengden av kunder.

The exercise began at midnight when a man playing the part of a suicide bomber entered the crowded centre before pretending to detonate a bomb.

Hundreds of volunteers played the role of shoppers, screaming in panic and fleeing while others collapsed on the ground covered in fake blood.

The sound of gunfire was also heard rattling around the shops.

Emergency services including counter-terrorism police, fire and ambulance crews – who had not been told the precise nature of the exercise – rushed to the scene as if they were dealing with a real event.

Realismen i øvelsen gjør noe med de som deltar og de som ser på. De vet at dette har skjedd i virkeligheten, også i Europa, og at det skjer daglig i land som Irak, Jemen, Somalia, Nigeria.

Det skumle er  at i alle disse tre hendelsene dreier seg om Manchester. Det var her øvelsen foregikk, det var her fotballkampen ble spilt, og det var dit flyet fra Rygge skulle.

Mennesket er et overtroisk vesen, selv overtro spiller inn.

De med ansvar burde ta et skritt tilbake og se situasjonen på avstand. Slike hendelser får store konsekvenser, de gjør noe med folks innstilling, for terror spiller på noen strenger som er utenfor politisk korrekt kontroll. Hvordan får man best tøylet fantasien så den ikke går over i paranoia og hysteri? Det er ved størst mulig ærlighet og åpenhet.

Europa befinner seg, uten å ville innrømme det, i samme situasjon som Israel, og det vil ha mye å lære av den jødiske staten. Ikke minst når det gjelder å håndtere det psykologiske.

 

Bildet: Fra øvelsen i Trafford Centre natt til tirsdag 10 mai.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629