22/7

Alt har et budskap og man definerer ikke selv hva det er. Bare et lite stykke på vei gjør man det.

Hvem man er er ikke bare det som kommer ut av munnen, men meget annet. Vår totale presens: vår plass i tiden, de som gikk forut, hvor vi skal hen, alle inntrykk vi mottar, ting vi har hørt og lest. Alt virker i oss.

I en globalisert verden er dette aggregat av tegn enormt. Den som later som han har kontroll og sitter på toppen og kan styre dette, lider av enfold og/eller hybris.

Selv ikke våre egne ord har vi kontroll på. De må alltid sees opp mot det andre sier, som kontrollsjekk. Det må alltid være en annen der som vi kan måle oss mot.

Det forutsetter at denne andre har frihet til å si hva han mener. Hvis ikke blir samtalen, også den vi har med oss selv, falsk.

Dette gjelder oss selv både som kollektiv og individ.

Den farlige friheten

I dette ligger som forutsetning at vi må gi den andre frihet og at vi må være villig til å ta det som kommer, også det ubehagelige. Ekte samtale forutsetninger en viss friksjon.

En av Danmarks store radikale personligheter, Poul Henningsen, kun kjent som PH, skrev i en kronikk i Socialdemokraten 9.9.1945:

Der kan naturligvis ikke i noget ordnet samfund være tale om ubetinget handlefrihed saa paa dette punkt adskiller demokratiet sig ikke fra nogen anden styreform. Det som skiller er den ubetingede ytringsfrihed. Her er det i demokratiets vitaleste interesse at der er absolut politisk frihed for det er den eneste mulighed for at der i befolkningen kan dannes de rette modgifte mod rabiat og meningsløs udvikling. Det er derfor ikke bare for modstandernes skyld at de skal ha lov til at ytre sig frit under demokrati. Det er mindst lisaa meget for demokratiets.

Hvordan virker ytringsfriheten i dagens Norge? Det holder ikke bare å si at man er for ytringsfrihet, man må også vise det i praksis. En målestokk er på hvor mye ubehag man tåler.

Den samme Henningsen skrev i 1939, i et essay som het Ytringsfriheden i Fare! i en polemikk med en viss Steinecke:

Grundloven har jo givet os ytringsfriheden. Steinecke elsker at gjentage Grundtvigs ord om frihed under ansvar, men han glemte at tilføje det klogeste ved Grundtvigs holdning, for han forstod, at det var på misbrugene, man konstaterer friheden. Hvis der ikke foregår udskejelser og misbrug av trykkefriheden, så har vi ingen. Det var hans standpunkt, og det er lysende rigtigt og yderst værdifullt set af den ærværdige nisse.

Det samme sier George Orwell: ytringsfrihet betyr en villighet til å finne seg i å høre det vi ikke liker å høre.

Det ligger innforstått i friheten, ellers er det ingen frihet, men konsensus og konformitet.

Dessverre har Norge de senere årtier gått i en retning der friheten blir formalistisk: det er noe man sier. Besvergelser.

Mangfold-enfold

Det merkelige og paradoksale er at mens man hyller mangfoldet og har gjort det til et bekjennelseskrav, har enfoldet i mediene aldri vært større.

Journalister og redaktører har påtatt seg oppgaven med å piske befolkningen inn i Det nye Norge, og 22/7 ga dem muligheten til å feie alt annet av banen.

Denne instrumentaliseringen av 22/7 er farlig politisk, og den representerer også en krenkelse av den integritet som 22/7 bør omgis med.

Derfor er signalene om intern uenighet innen AUF og blant deltakerne på Utøya av stor betydning: opposisjonen mot å gjøre Utøya til et stort og flott senter, kritikk av politiseringen av Utøya som flere av deltakerne på sommerleieren i 2011 har latt advokat Brynjar Meling målbære i offentligheten. Selv Oslos ordfører, Fabian Stang (H), har fortalt at det ikke var noen respons på hans invitt til å delta på markeringer. Ap ville kjøre løpet selv.

Den moralsk overbeviste oppfatter slik informasjon som angrep. Den er ikke det. Det er sunn kritikk.

Men hvis slike ytringer møtes som om de er moralsk suspekte, vil folk trekke seg tilbake til anonymiteten.

Det annet Norge

Det bildet som tegnes av NRK og mediene stemmer dårlig med det som vi på document kjenner. Nylig siterte man målinger som skulle vise at nordmenn er blitt mer positive til innvandring. Det lyder høyst tvilsomt. Men kanskje det egentlige budskapet er noe helt annet.?En fortelling om makt: så sikre er vi på vår stilling at vi kan produsere en meningsmåling som viser noe helt annet en det alle vet er tilfelle. Det demonstrerer overlegenhet, styrke, og tro på utopiens stråleglans.

I dens skygge skal vi tie.

Redaksjonen hører om departementsansatte som er så redde at de ikke tør hente opp document på sine skjermer eller mobiler, av redsel for å etterlate elektroniske spor.

Digital eksos

Dette handler ikke om overvåking i den klassiske stilen. Det handler om det som kalles «digital eksos»: at vi etterlater oss elektroniske spor over alt. Det er bare å plukke opp alt som registreres og sette det sammen så kan man tegne en profil av hvem det måtte være.

Den med noe å tape vil drive selvsensur og unngå å besøke belastede nettsteder. Men hvor langt skal selvsensuren gå? Man kan ikke utslette seg selv: alt forteller noe om hvem du er – hvor du bor, inntekt, sykdomshistorie, utdanning, jobb, hobbier, verv – all informasjon vil til sammen tegne en profil som uansett hvor lavt du ligger vil si noe om hvor du mest sannsynlig hører hjemme politisk.

Og all denne informasjon er i dag tilgjengelig. Hver ny innovasjon Google kommer med er et ledd i denne utviklingen. Helseministerens forslag om en elektronisk sykejournal, hver forespørsel om «tilgang til dine kontakter» enten det er fra Spotify eller Linkedin. Facebook er en uutømmelig kilde: si meg hvem du omgås og jeg skal si deg hvem du er.

Uimotståelig fristelse

Det skal ikke stor fantasi til å forestille seg at all denne digitale eksos ble en uimotståelig fristelse for etterretningstjenestene. De hadde verktøyet og fikk muligheten, og den politiske ledelsen kunne ikke motstå fristelsen den heller: her kunne de få svar på hvem som utgjorde terrorfare, og hva EU kom til å mene i forhandlinger. Overfor terrorister kunne man sende inn dronene, og i forhandlinger visste man svarene på forhånd.

Men like lite som droner løser det politiske problemet med terror, kan avlytting løse forhandlinger.

Hvis du vet hva motparten skal si vil du kanskje vinne forhandlingsrunden. Men det er en pyrrhos-seier hvis man ønsker å bevare demokratiet.

Demokratiet USA greide ikke motstå fristelsen til å vite alt. Dermed har på snedig vis demokratiet gitt autoritære stater en indirekte seier: Obama har demonstrert at han ga etter for samme fristelse som Putin: han ville vite alt. Han ville ha kontroll.

Det er et enormt nederlag for demokratiet.

Avståelse

Ytringsfrihet forutsetter at man avstår fra å vite. Teknologien gir de med makt mulighet til å vite alt. Hvordan overtaler man makten til å avstå fra å vite det den gjerne vil og som den i et kortsiktig perspektiv har fordel av?

Det er ett av de største og mest alvorlige problem vi står overfor og svaret vil bli avgjørende for demokratiets skjebne.

Norskættede Karl Rove ble kjent som den som regisserte republikanernes valgseire, med sine enorme kunnskaper om velgersegmenter og lokale forhold.

Nå gir den digitale eksos mulighet for å kartlegge velgere på en måte som selv KGB ville misunt. Obamas siste valgkamp var bygget opp rundt en slik identifisering av potensielle velgere.

Intimidering

Samtidig kan man formulere det politiske budskapet slik at de andre fremstilles som onde og dermed intimideres.

Den kunsten har kommet langt i Det nye Norge.

Det er her vi kommer tilbake til spørsmålet om Budskap.

Vi vet alle hva Orwell-budskapet i eteren er: høyreekstremisme over alt. Den har vokst siden 22/7 får vi høre. Men det sies ikke hvem de er. Det holdes bevisst ullent. Generaliseringer og essensialisering galopperer. Det er i seg selv i strid med den kamp mot essensialisering av minoriteter, les: muslimer, som mediokratiet uavlatelig fører. Men – og her er cluet: denne selvmotsigelse, som kan gjøre noen og enhver schizofren, kan sees på som en del av spillet. Den destabiliserer mottakeren psykisk, slik at han aldri får samlet seg. Det er ikke bare intimideringen som virker, også den selvnedbrytende mangel på logikk og konsekvens har sin virkning. Den internaliseres og virker lammende på fornuften.

For på den andre siden møter meldinger om brann og vold oss som høres ut som varsler om apokalypse: krigen i Syria har understrømmer som skremmer oss, hendelsene i Egypt har på en eller annen måte noe med oss å gjøre, og selvfølgelig glimt av hva som skjer i Europa: brannene i «forstedene», angrep på politi og redningsmannskap, alle synlige tegn på en helt annen kultur enn vår: kvinners tildekking.

Vi skremmes både ovenfra og utenfra. Det lamslår oss.

Indre og ytre eksil

Men uten at vi konfronterer Angsten og Frykten og dechifferer den, vil våre liv reduseres. Norge er stort geografisk, men også Norge vil folk velge å forlate, hvis de kan. Man trenger ikke dra lenger enn til Danmark før luften er en ganske annen – vennligere og roligere.

Vær helt og fullt

Den russiske dissidenten Aleksej Novalnij har valgt å stå opp. Han sier det ikke nytter å gjemme seg. Før eller siden vil også du bli berørt. Det er mye bedre å ta kampen her og nå, være hel borger. Man avstår noe av seg selv hvis man går på akkord. Det er ikke bare en del av personligheten man avstår, det er noe av fremtiden, til våre barn og det samfunnet vi tilhører.

For ingen kontrollerer Budskapet. Å tro dette er den største hybris man kan tenke seg. Hvis man ikke tilstår den andre frihet vil man heller ikke selv kunne være fri.

Dette er en eldgammel problemstilling. Hvis Makten vet alt vil den bli som kong Midas; alt den rører ved vil bli som den selv. Da vil friheten dø, for hvis den skal leve må det være frihet til å feile. Dette er en av tilværelsens store gåter.

Ærefrykt

Vi ærer ofrene for 22/7 ved å bekjenne oss til ærefrykt for sannhet, for det vi ikke forstår, for en sannhet som nødvendigvis vil måtte være farlig, for ingen kan kontrollere den uten at den svinner.

Det finnes med andre ord en plass for et tredje punkt, som er Loven og lovene. Også den som er skrevet i hjertene. Grekerne tilskrev denne ordningen Kosmos og gudene. De hadde en forestilling om hybris, at mennesket ikke måtte overskride de grensene som var satt for mennesket som vesen. Hvis det gjorde det kom Nemesis ubønnhørlig.

Mye tyder på at en digitalisert verden representerer en slik fristelse, og sammen med den politiske korrekthet danner de en formidabel trussel mot demokratiet.

 

 

Henningsen-sitatene er hentet fra Jens-Martin Eriksen & Fredrik Stjernfelts nye bok De anstændige, som utkom på Gyldendal 7. juni.

Den vil bli utførlig recensert.

Les også

Samhold og rådvillhet -
Abid Raja - en partner -
Våkner Europa? -
Krenkelsen -
Indre eksil -