skam

Et samfunn kan ikke fungere uten autoritet. Autoritet er det som får deg til å adlyde eller bøye deg. I demokratiet gjør vi dette frivillig fordi vi har inngått en sosial kontrakt mellom hverandre og våre valgte representanter, hvor folket har suvereniteten. Andre systemer har ledere som kun befaler, hvor det er liten rom for frihet eller frivillig tilslutning.

En vestlig elite har bestemt at Vesten ikke lenger trenger kristendommens autoritet og definerer seg som global og postnasjonal. De har omgjort den franske revolusjons liberté, égalité, fraternité til et globalt fellesskap der alle kulturer og religioner er like mye verd. Selvfølgelig er det kulturer som ikke har kommet så langt som vår, som er like fremskreden og opplyst, men når representantene for denne kulturen kommer til Vesten, vil de begjærlig gripe anledningen til å bli frie. For alle vil jo det beste for seg og sine, lyder premisset som Trine Skei Grande ga uttrykk for i forbindelse med vold mot barn. Alle foreldre vil det beste for barna sine, så hvis de bare får en samtale med en pedagog, vil de forstå at det de gjør er feil og vil skade deres barn. Og hvem ønsker å skade sitt barn?

Barack Obama sa det samme i sin tale i Kairo i juni 2009: Alle – også muslimene – vil det det samme som vi andre: frihet og demokrati, selvrealisering.

Det gikk ikke helt slik. CNN sendte et langt program i helgen om femårsdagen for Osama bin Ladens død. Peter Bergen hadde fått eksklusiv adgang til the Situation Room, og samtalene med Obama hadde åpenbart strukket seg over flere dager. Det var tid for et tilbakeblikk. Beslutningen om å gi grønt lys til aksjonen er åpenbart et av Obamas store øyeblikk. Men hva med i dag? Obama rømmet seg da han skulle vurdere hvor «vi» står etter åtte år med ham ved roret. Han skulle jo rydde opp etter forgjengeren og avskaffet begrepet «krigen mot terror». Jo, det var nok mer uklart i dag, men det var enkeltpersoner som satt foran PC-en og ble hjernevasket, sa Obama. Han har åpenbart store vanskeligheter med å innrømme at jihad har appell og overbevisningskraft. Det er lettere å avvise det som hjernevask.

ANNONSE

Hvordan skulle kampen føres? Med droner og spesialsoldater. Men deretter i allianse med mainstream-muslimer.
– De er våre viktigste allierte, sa Obama.

Ligningen ikke går opp. Det er åpenbart at mange mainstream-muslimer, godt hjulpet av liberale medier som forteller dem om hva droner gjør, aldeles ikke godtar disse betingelsene. Angrepene vekker motvilje, og mediene fyrer opp under den. Det finnes ingen lojalitet hos mediene mot Obamas blanding av myk tilnærming og skarpere lut.

Liberale medier har over lang tid, sammen med et utall «forskere» og NGO-er, dyrket mistilliten til vestlig engasjement, uten å ha noe å sette i stedet. Det er ikke deres jobb, de skal jo bare være kritiske, som Lily Fritzman sa i Ytring søndag.

Man ser ikke disse mekanismene like godt demonstrert i fredstid. I krig, og i trusler om krig, blir de åpenbare. Da dukker spørsmålet om lojalitet og ansvar opp. Hvis mediene kan gi seg selv ansvarsfrihet, har de et overtak på autoritetene, for en demokratisk autoritet er nødt til å bygge på konsekvenser, av den grunn at i et demokrati er konsekvensene synlige. Alle kan se hva som foregår, fra Guantanamo til Panama Papers.

Slik er det ikke i Putins rike. Der kan han bygge sine egne myter og skjule konsekvensene av egne handlinger. 234 russere ble drept over Sinai. Det er ingen som har stilt Putin til ansvar for disse livene.

Når mediene undergraver autoritetens handlinger uten å forklare nødvendigheten av dem, er de med på å undergrave kontrakten mellom folk og ledere.

Når autoriteten selv ikke vet eller overskuer konsekvensene av egne handlinger, begynner det å bli komplisert. Obamas resept på droner og spesialsoldater mot skurkene og en tro på allianse med moderate muslimer er en slik vrangforestilling. Den går ikke opp. Det finnes ikke tillit mellom aktørene.

Hvorfor fungerer det ikke? Fordi Obama og Erna Solberg ikke vil anerkjenne at det har meldt seg på en annen autoritet, som krever større lydighet enn kristendommen noen gang gjorde. I stedet for å erkjenne dette, snur de seg bort og fortsetter på en schizofren kurs: krig ute, allianse med tradisjonell islam hjemme.

Mediene tar oppdraget med inkludering bokstavelig. I stedet for kritikk går man inn i et modus der islam gjøres til et ideal fordi den er kompromissløs.

Det skjer i det sosialdemokratiske NRK, der tv-serien «Skam» omhandler en jentegjeng på rundt 15 som eksperimenterer med fyll, kameratskap og sex. Det skaper inntrykk av at det å bryte grenser ikke bare er normalt, men kult. Slik blir det å gå over grenser og gjøre dumme ting gjort til noe normalt. Rikke Eckhoff i EKKO hadde sist uke et innslag om «Skam» der hun presenterte serien som at den handler om suging, puling og alkohol. Det ble ikke så mye slikking, for guttene ville ikke dét. Men mye suging på jentene. Dette er et helt normalt P3-språk i statskanalen, slik man mener unge snakker.

Men unge ønsker å ha språket sitt i fred. NRK invaderer de unge og gjør en vri. Der de unge har ironi, gjør NRK bryting av tabugrenser til et ideal. De driver misjonering for å bryte grenser. Ord som bluferdighet og anstendighet eksisterer ikke. Eckhoff kunne fortelle at storebroren til en av guttene i serien het Fuckboy. Han hadde pult 130 jenter som russ; kom broren til å klare like mange? Eckhoff syntes dette var kult, men den autentiske 17-åringen i studio syntes det var overdrevet. Hun sa at det finnes slike miljøer, og at de må få ta sine valg, men at det ikke er normalen, slik NRK utgir det for.

En gammel tendens kommer til syne i NRKs programmer: 68-generasjonens seksuelle frigjøring hadde store omkostninger, dét er en ganske akseptert innsikt. Men ikke i P3. De har kjørt videre på «alt er tillatt» i mange år. For en tid tilbake hadde de to gjester i studio som skulle fortelle om hvor lenge det var siden de hadde hatt sex. Gutten hadde ikke hatt det på lenge, men jenta var nypult. For bare noen timer siden. Kult å si det på lufta. Dritspennende. I helgen var det et langt innslag om anal-sex, med råd om hvordan man går frem. Bruk av en-to-tre fingre og glidemiddel, eller kanskje utvidelse med buttplug.

Dette er ikke «nettets mørkeste kroker», som Øyvind Strømmen eller Mani Husseini liker å kalle det. I gamle dager var dette noe man fant under disken, eller skjult diskre, på bakrommet, eller bak en anonym dør. Nå er det blitt en moral som den hippe eliten synes er kul å promotere.

Når jentene er nedpult og har mistet sin identitet, kan man lansere islam som ideal. Det er dét som skjer i «Skam», og Vårt Land og en forsker er full av begeistring. Endelig én som tror!

Redaksjonssjef i P3 Håkon Moslet sier målgruppen de brukte til å teste konseptet ønsket seg en sterkt troende muslimsk jente. Det ble Sana.

– Troen gir henne tyngde og trygghet. I møte med resten av jentegjengen har Sana en ballast de mangler. Hun har ett bein i troen og et annet i norsk ungdomskultur.

Først fratar man de unge ballast, så kan man presentere dem for en mye tyngre ballast, som de i kraft av sin tomhet blir tiltrukket av. Opplegget er ganske gjennomskuelig.

I siste episode spør seriens hovedperson Noora om ikke Sana noen gang har lyst til å «drikke seg dritings og hooke med folk», som er slang for å kline. Jo, sier Sana, men troen er sterkere enn lysten.

– Det er noe jeg tror mange vil kjenne seg igjen i. Mens unge som ikke har et forhold til tro, nok kan lære mye av Sana-karakteren.

– Kunne serien hatt en rollefigur som var tydelig kristen?

– Det kunne vi sikkert. Men denne serien handler om Oslo i nåtid. For mange etnisk norske ungdommer er ikke tro noe de forholder seg til, mens mange muslimske ungdommer har troen som rettesnor.

Først avkristner man, så er det duket for en ny tro. Vårt Land har vært banebryter for denne utviklingen. Nå kan man late som om muslimer tør og baner veien for kristne, som ikke tør.

I helgen skrev Vårt Land at muslimske ungdommer har gjort det lettere for unge kristne å utøve sin tro åpent. Blant annet viser en undersøkelse fra Universitetet i Oslo at muslimske ungdommer ofte er mer trygge i egen tro enn majoritetsnorske kristne, som i større grad er vant til å forholde seg til sekulære omgivelser.

Skal man beskrive dette på en måte som er språklig adekvat, må det være å si at noen blir fucked. Helge Simonnes og Vårt Land har vært fucked lenge, de synes å gjøre det til en kristen dyd å være fucked. NRK er store og aggressive og vil gjerne være den som fucker. Venstresiden har hele tiden hatt denne aggressive, pågående fuck-tendensen. Den seksuelle amoralen er kommet til veis ende. Etter suging, fyll og analsex venter hijab og islam.

Det er det logiske sluttpunkt.

Som Simone Weil sier: You sack cities and you sack brains.

NRK er blitt en kanal som vil sack your brain. I alle ender.

 

 

 

Bilde: NRK

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629