Kommentar

Botticelli: Bebudelsen (1485) Met, NYC

Lørdag den 8. april, dagen etter den islamistiske terrorhandlingen i Sveriges hovedstad og dagen før palmesøndag, kommer avisen Vårt Land ut med en fyldig helgeutgave. Men ikke ett ord står å lese om den grufulle hendelsen dagen før. Helgeredaksjonen har sikkert tidlig deadline, og pr. kl. 17 den 7.4. kunne naturligvis «ingen» vite hva eller hvem som sto bak lastebilmassakren i Drottninggatan som fant sted to timer før. Uansett setter denne ikke-omtalte bakgrunnshendelsen innholdet i Vårt Lands helgeutgave i et særlig grelt lys, og stiller på spissen spørsmålet om hvem og hva avisen egentlig er talerør for. Er det «vårt land»? Er det «vår religion»? Er det «vårt folk»?

Det begynner med en leder om FrP og Israel der hovedbekymringen er «de manglende rettighetene for den palestinske befolkning på den okkuperte Vestbredden», ikke sikkerheten for den jødiske staten overfor en palestinsk befolkning hvis ledelse fremstår stadig mer aggressive i sitt religiøst forankrede mål om å utslette den.

Så følger på s. 2–3 Erling Rimehaugs kommentarartikkel om Bibelens helt Daniel, som var den øverste embetsmann under hedenske babylonske keisere. Artikkelen munner ut i en appell til muslimer om å følge Daniels eksempel i løsningen av «dilemmaet med å tjene lojalt i et samfunn som ikke bygger på sharia», på samme måte som kristne må akseptere å drive sin religionsutøvelse i et sekulært samfunn. Rimehaug benytter eksakt de samme formuleringer for å beskrive «de grunnleggende kristne verdiene for et statsstyre» som han bruker om de ypperste islamske dyder:
«Å øve rettferdighet og ta seg av de fattige, hjelpeløse og fremmede». Denne sidestillingen av kjernen i kristendom og islam, uten noen reservasjoner, skal ikke kommenteres her, ut over å påpeke at nettopp i forholdet mellom religion og politikk finner vi en av vesensforskjellene mellom islam og kristendom, eller mellom Muhammed og Jesus. For øvrig merker man seg at Rimehaug synes å betrakte sin egen kristne dagsavis som et passende forum for å belære muslimer om hvordan de – ut fra sin egen religion – rettelig bør forholde seg i det norske samfunnet.

Man blar videre til s. 4, der man under vignetten Religion, politikk og verden finner en artikkel signert Dana Wanounou med tittelen «Nynazister radikaliseres». Hele oppslaget dreier seg om å kople jødehat til europeisk tradisjon og nazisme og nynazisme. Punktum.

«Jødehatet er mer grovt og nakent nå, sier svensk ekstremismeforsker etter at jøder i Umeå har mottatt trusler fra nynazister.» Denne svenske forskeren har sitt tilhold ved stiftelsen Expo. Det gjøres en visitt til Malmö, der forstander i den jødiske foreningen «også merker at nynazistene organiserer seg». Ikke ett ord om den virkelige trusselen mot jøder i Malmö, som de fleste som ikke bare holder seg til VL vil ha fått med seg. (Aftenposten, rights.no)

Wanounou, som har en master i religionshistorie og arbeid for Radiorakel, NRK og Bistandsaktuelt på cv-en, finner også grunn til å høre hva det norske ekspertmiljøet på ekstremisme, representert ved Jacob Ravndal ved Senter for ekstremismeforskning ved UiO, kan melde om den nynazistiske trusselen. Han finner «økningen av nynazistisk virksomhet enda mer bemerkelsesverdig enn i Sverige». Å, er det så mye av den? tenker leseren. Nei, det er ikke mulig for forskeren å komme opp med noe særlig. Derimot kan han fortelle at det i Norge «ikke (har) vært nynazistisk virksomhet etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001.» At vi nå ser virksomhet, selv om den er svært lav, er bemerkelsesverdig, sier Ravndal.

Side 5 er den eneste siden i avisen hvor forfølgelsen av kristne overhodet berøres. Det dreier seg om en annonse fra Stefanus-alliansen, som påminner om den redselsfulle terroraksjonen i Lahore 1. påskedag 2016. Annonsen nevner, hensynsfullt nok overfor annonseorganets redaksjonelle linje, verken detaljer om ofrene eller motivet for handlingen. En kort påminnelse er på sin plass: En selvmordsbomber midt i tenårene sprengte en bombe i en park full av kristne som feiret påsken. Angrepet var eksplisitt rettet mot kristne, i særdeleshet mot kristne barn, og drepte minst 72 og etterlot over 300 skadet. Det pakistanske Taliban erklærte seg å stå bak.

På s. 8–9 er det en reportasje som tegner et sympatisk og forståelsesfullt bilde av Islam Net, igjen formidlet ved at man har funnet noen passende akademikere fra UiO å intervjue. En av dem er Lasse Kristoffer Grotdal, som har skrevet masteroppgave om Islam Net. Vi forstår at Islam Net øver dragning ikke minst på kvinner ved å «gi dem en ren, autentisk religion». Klesdrakten og adferden som følger med (som en detaljert anvisning på hvordan man skal gå: ikke tråkke hardt på gulvet, ta lange skritt, dekke alt til mens man går) er det bare gode ting å si om: «Det blir et speil på det indre, og viser at man tar religionen på alvor.» For øvrig meddeler Grotdal at Islam Net er «langt rundere i kantene enn den kan fremstå». Kari Vogt blir rimeligvis interpellert i sakens anledning og kan fortelle at det «ligger en slags kulturkritikk i å sympatisere med en bokstavtro retning av islam», og hun trekker paralleller til fundamentalistisk kristendom.

Reportasjen suppleres med et oppslag om Islam Nets årlige ungdomskonferanse, hvor en annen ung, islam-vennlig akademiker, Marius Linge ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi, får anledning til å redegjøre for hvor urettferdig arrangørene har blitt behandlet av mediene tidligere, bl.a. ved at utsagn fra tidligere foredragsholdere «er tatt ut av sin kontekst». En av disse, som ikke nevnes av VL, er den norske imamen Zulqarnain Sakander Madni, som har betegnet 11. september som «en jødisk konspirasjon». Linge kan forklare at organisasjonen blant annet fungerer som «en protestbevegelse mot sekularismen i samfunnet.» Ikke en antydning til kritikk av denne sterkeste norske salafist-organisasjonen i hele oppslaget.

Bilde: Helge Simonnes var redaktør for Vårt Land i 28 år. Hegnar regnet ut at avisen i denne perioden mottok ufattelige 1.000 millioner kroner i pressestøtte. Man kan si at under hans ledelse ble Vårt Land et organ for avkristning av landet. For å parafrasere Matteus kap. 21, vers 8: Vårt Land markerer inngangen til palmesøndag ved å spre palmegreiner på veien når salafistene i Islam Net gjør inntogsmarsj i Norge, mens man tier om terroren i Stockholm.

Innen vi har bladd oss gjennom hele avisen, kommer vi til et innlegg av Signe Myklebust, diakon i Drammen, med overskriften «Kjærligheten er velvillig – Muslimane som elskar meg. Og kyrkja». En solskinnshistorie om flyktning fra Syria som stiller opp og hjelper til i kirken så ofte det trengs. «Det er så mykje i media som skal ha det til at muslimar er eit trugsmål», reflekterer Myklebust. Vel, ikke i Vårt Land, i hvert fall.

Idet man tror at det ikke er mulig å få dyttet inn mer propaganda for islam i en kristen avis ved inngangen til nok en påske i den islamske terrorens skygge, kommer man til kultursidene, som domineres av et bilde av den selvsikre, hijab-kledde påtroppende stjernen i tv-serien Skam, Sana (spilt av Iman Meskini). Serien får ikke ett kritisk ord av den 31 år gamle journalisten, som er vill av begeistring over hva forrige sesong har betydd for unge homofile. Nå er det skyhøye forventninger til neste sesong, der Sana skal få lov til å dominere. Det er bare storveies at vi nå får en tv-serie «med en åpent religiøs hovedperson». At vi kan få en serie som «også tar unge menneskers tro på alvor». Om man tror på Allah eller Gud, Muhammed eller Jesus, det er åpenbart ikke viktig, det er «tro» som teller. Dette kan «knuse fordommer» og «gi oss et annet bilde av islam», beretter den entusiastiske kommentator med journalistutdannelse fra HiOA. Det gjelder bare at serieskaperne passer på at den tøffe Sana ikke bikker over og fremstår som ekstremist. Nei, intet ville jo være mer misvisende enn at denne rollefiguren skulle oppfattes slik. Hun som spilles av en 19-årig kvinne som tilhører Rabita-moskeen, der folk som Anders Cameroon Østensvig Dale, Hassan Abdi Dhuhulow, Abu Ayub og flere andre terrorister og IS-rekrutter fikk sin åndelige næring.

Selvsagt inneholder Vårt Land mye annet, også av leseverdig art, men denne gjennomgangen av et enkelt nummer forteller likevel om en avis som har valgt å bidra så sterkt den kan til islamiseringen av Norge. Det er ganske utrolig at det er der vi er. Istedenfor å differensiere mellom ulike religioner og forsvare og utvikle sin egen, har man forfalt til forestillingen om at alle religioner, spesielt islam og kristendom, er like gode. Å «tro» blir det viktige, ikke hva man tror på.

Vårt Land er et sentralt organ for dominerende krefter innenfor Den norske kirke. Krefter som helt har mistet kontakten med sin historie og sitt teologiske fundament, og som mener at det gjelder å «elske din nestes kirke som din egen», inkludert din nestes moské.

Avisens stolte navn, som den har hatt siden grunnleggelsen i 1945, er i dag å forstå på samme måte som man under krigen oppfattet Quisling-organet kalt Fritt Folk. Det er norske skattebetalere som finansierer Vårt Land. Den oppgaven burde isteden kongeriket Saudi-Arabia med glede kunne ta på seg.

Mest lest

Den franske tragedie

Folkesjela