Sakset/Fra hofta

Bildet: Brorskapet «Santisimo Cristo de la Paciencia» marsjerer gjennom Santiago de Compostela 11. april. Foto: Miduel Vidal/Reuters/Scanpix.

For de av oss som tilbringer tid i det sydlige Spania er påsken et must. Det er annerledes enn hvite vidder og appelsiner i solveggen. Andalucia har påskeprosesjonene.

Hver dag i hele påsken, fra Palmesøndag til 1. påskedag, setter det som tilsvarer våre menighetsråd sin ære i å mobilisere menigheten til å delta i prosesjonene der store flåter med figurer i full størrelse bæres rundt i de syd-spanske byene. Fra alle de store kirkene går prosesjonene der de tar frem de gamle flåtene de har brukt i årevis og som står lagret i kirkene resten av året. Du finner dem i Malaga, Granada, Cordoba, Marbella, Cadiz – overalt der det er kirker av en viss størrelse. Og hver by og hver kirke har sine egne tradisjoner slik at det er store variasjoner i hvorledes prosesjonene ser ut og når de går. Uansett – intet overgår det du opplever i Sevilla.

Det er stor rift om å få være med i prosesjonene. Det regnes som en ære å delta enten ved å bære en lykt, et kors, en bispestav eller bare å gå i prosesjonen. Mennene er kledd i heldekkende munkekutter som holdes sammen med et belte av tau. Hodet er dekket av hetter kun med hull for øynene slik at ingen skal kjenne dem igjen når de går i prosesjonen. Deltagerne skal være ydmyke, man skal ikke fremheve sin egen deltagelse ved å vise ansiktet. Noen bærer høye spisse hetter som for oss umiddelbart bringer tankene hen til sydstatenes Ku Klux Klan. Men det er en kortslutning –  påskeprosesjonene er en eldgammel tradisjon som kan spores mange hundre år tilbake. De spisse hattene symboliserer syndere og de bærer dem som bot for sine synder. Kvinnene er  iført den spanske varianten av bunad – en mantille, det vil si sorte kniplingskjoler og en høy kam gjennom håret som igjen dekkes av et sort kniplingsjal. Vakkert og elegant, og veldig spansk.

foto Trond Ellingsen

Du hører prosesjonen lenge før du ser den. De smale gatene i bysentrene i Andalucia gjenlyder av dumpe trommeslag og skingrende trompeter. Avhengig av hvilken dag det er i påsken bæres de enkelte flåtene sakte frem av alt fra 100 til 200 menn iført munkekutter og hetter. Noen av bærerne går barbent og de kan ha lenker rundt føttene for selv å ta del i lidelsen. Det er oftest fire langsgående bjelker som holder flåten oppe, de kan veie opp til 5 tonn og forestiller de forskjellige deler av Kristi lidelseshistorie fra palmesøndag når han kommer ridende på et esel og hylles med palmeblader og til oppstandelsen 1. påskedag. Alle som deltar i prosesjonen er helt stille, ingen sier noe og stillheten senker seg også over alle som bivåner flåtene som sakte bæres forbi. Den enkelte flåte ledes av en person ved hjelp av en skipsklokke som han ringer med, og der antall slag angir hva bærerne skal gjøre – stanse, sette flåten ned, løfte den opp eller gå videre.

Bakerst i prosesjonen bæres en flåte med en meget naturtro statue av jomfru Maria, med et langt fløyelsslep etter seg og omkranset av et utall stearinlys. Langfredag er slepet sort, det er som om tiden står stille når den sortkledde jomfru Maria sakte glir gjennom gatene omkranset av levende lys, båret frem av sortkledde og maskerte bærere. Det eneste du hører er noen dumpe trommeslag fra langt fremme i prosesjonen. Ingen av de tusener som bivåner dette sier et ord, det er stille som i graven.

foto: Christine Gaardsrud

 

Prosesjonen varer i mange timer, det går sakte fremover og ruten er lang. På fastsatte steder stopper prosesjonen helt opp, og en kvinne som gjerne står på en balkong og ser ned på prosesjonen istemmer en klagesang i flamencostil. Når sangen stilner ringes det i skipsklokkene igjen og prosesjonen glir stille videre.

Men når prosesjonen har nådd til veis ende, flåtene er vel parkert i kirken eller kapellet, munkekuttene og hettene er hengt vekk, da er det tid for å samles med familie og venner i festlig lag hjemme eller på en restaurant. Og da holder man det gjerne gående til langt ut i de små timer inntil tiden er inne til forberede en ny prosesjon og ytterligere en botsgang. Søvn blir det lite av i påskeuken og jobb enda mindre.

Penitents carry a weighted structure with a statue of the Christ as they take part in the procession of the Cautivo brotherhood during Holy Week in Malaga, southern Spain, April 10, 2017. REUTERS/Jon Nazca

Selv om spanjoler flest ikke umiddelbart oppfattes som spesielt religiøse så er påskeprosesjonene en viktig del av den kulturelle arven i Andalucia. Semana santa – den hellige uke – er en religiøs folkefest full av lidenskap, sorg og glede med tradisjoner helt tilbake til middelalderen. Det er da det spirituelle fundament i Andalucia kommer til syne, noe du ellers sjelden opplever i det moderne Spania.

Uansett hvilket forhold du har til det kristne budskap gjør påskeprosesjonene noe med deg. Du tar del i en eldgammel tradisjon der det kommer til syne en religiøs inderlighet som føles fremmed for oss, men som likevel fascinerer. Alle som kan bør unne seg å oppleve dette en gang.

Det setter spor – det du har opplevd glemmer du det ikke så lett.