Damen i angoragenseren – og andre historier fra 1973

Når man jobber i platebutikk, kommer man tett på nyhetene. Er platebutikken skikkelig kul også, så åpner det seg porter mot det ukjente, porten het den gang «Amerika-import», og jeg jobbet på Musikkhuset. Kjell var gralens vokter. Han satt med katalogene og siste Billboard inne på pauserommet og bestilte. Titler som ikke var ventet inn gjennom de vanlige kanalene, de norske plateselskapene.

Jeg oppdaget at alle de amerikanske Stones-LP-ene fortsatt var lagervare, og merket av hele London-rekken. Kjell bestilte. Snart hadde vi den flotteste Stones-avdelingen i hele Norge, vil jeg tro. Alle de spennende 60-talls-titlene med andre cover, andre titler og helt annerledes spilleopplevelser. Det var evigheter siden disse eldgamle platene opprinnelig kom ut. Evigheter? Amerikanske «Aftermath» var knapt 7 år gammel. Ikke eldre enn 2017 er i dag. Vi tok inn de to «Hot Rocks»-samlingene også. Julekveld!

Stones rulet for en stund i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje. Naboene var nok ikke så glade for det. Den kjempegamle damen med spiss BH under angoragenseren og litt for generøs omgang med parfyme, var ofte på døren min, ikke direkte uvennlig, det var ikke det, men om jeg kunne dempe musikken litt. Hun var nok ikke så eldgammel som jeg ville ha det til. Det var jeg som var ung. Og muligens naiv. Den gamle damen ringte aldri på når samboeren min var hjemme, så hun må på en eller annen måte ha oppdaget når hun hadde sen vakt på Peppes.

En gang kom hun tett inntil meg i den trange, skranglete heisen, hun tøyset liksom med det lange håret mitt og lurte på om jeg hadde greie på lysbrytere, hennes mann var bortreist og kjøkkenbryteren var begynt å fuske. Jeg kjente de skarpe BH-tuttene mot ribbena, og sto helt stille. Her bød livet seg frem, og jeg var skremt. Men beskyttet av den tids instinktive rubrisering etter holdbarhet og best-før-prinsippene, forfektet med stor gjennombruddskraft i The Whos «My Generation».

30 var grensen. Fortsatt. 40 betydde «utgått og avskiltet». Og så inntraff mørket og ugletilværelsen.

Damen i angoragenseren. At jeg kunne være så blind. Eller feig. Jeg hadde våte drømmer om henne i flere år. Hun gikk med stramt draktskjørt og brukte strømpeholder.

Alice og Hermansen

1973 var et godt år for LP-platen. I mars kom Alice Coopers «Billion Dollar Babies». Vi ventet storsalg på Musikkhuset og klemte en dugelig bunke inn i utstillingshyllen på veggen midt imot.

Lommegrøsser: Har dere en ny «Lommegrøsser fra Williams»? Påskehandel i Fredrikstad. (Foto: Eirik Hauge)

Jeg var svak for skrekkfilmer og skrekktegneserier som «Skrekkmagasinet», «En lommegrøsser fra Williams» og danske «GRU» (med Fætter Madikke), som jeg av merkelige grunner hadde veldig mange av. Ergo leverte jo Alice akkurat det riktige brenselet til fantasihodet mitt – med nøkkelkuttene «I Love The Dead» og «Unfinished Sweet». Hva var vel Marx, Lenin og Mao mot Alice?

Albumet ble grundig og svært høyt spilt hver kveld i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje. Den geskjeftige ordenspolitimannen i D-oppgangen banket heftig og rasende i sentralfyrrørene med noe hardt, for å skremme både meg og Alice. Det funket selvfølgelig dårlig, da Alice ikke hadde noe problem med å overdøve den lyden. Denne virkelighetens versjon av Wesenlunds Hermansen-figur i «Hurra for Andersens», kunne finne på å dukke opp utenfor. En gang oppdaget jeg at han sto på kne og forsøkte å titte inn gjennom brevluken. Han ringte på også. Men det var min dør. Jeg valgte selv hvem jeg ønsket å åpne for. Han var ikke en av dem.

Mannens mest irriterende stunts kom gjerne ut på natten. Det selvoppnevnte ordenspolitiet i Harald Hårfagres gate 12 D sov nemlig aldri. Han var særlig opptatt av husordensreglenes påbud om ro etter klokken 23.00. I henhold til hans særlige instrukser innebefattet dette oppvask, dusjing og toalettspyling (det måtte da være mulig å holde seg til frokost!). Disse avskyelige handlingene forårsaket susing i blokkens rør, og rørsusing etter klokken 23.00 skulle man slett ikke ha noe av.

Da det var vanskelig å avgjøre hvem som brøt reglene, valgte ordenspolitiet å banke i rørene (igjen), hardt og iltert, hvis han syntes han hadde hørt en lyd. Og det syntes han særlig klokken 03.00 om natten. Da reagerte han med rasende rørhamring, hvilket vekket fire oppganger, og sånn ca. 90 husstander fordelt på seks etasjer. Det var fart i virkelighetens Hermansen’er.

I perioder lusket han hvileløst rundt i oppgangene og lyttet i brevsprekker etter eventuelle regelbrudd. Han sov aldri og hadde sorte ringer rundt øynene. Han var oppsatt med kone (ung og sliten) og barn (lite) også. Jeg tror ikke de hadde det så lett.

Den ekte Hermansen: Styremøte i borettslaget ledet av formannen, Alf Hermansen (Rolv Wesenlund) som beundres av nabofru Salvesen (Elsa Lystad). (Foto fra filmen «Hurra for Andersens»)

Hodeskallene på Ullern Gravlund

Jeg var umåtelig heldig som fikk jobb som musikkjournalist i Arbeiderbladet på den tiden. Fra diskenspringer på Musikkhuset til jypling med rett til å hente gratisplater hos plateselskapene – SWOSJ! – på dagen! Jeg bar og bar. Inn i heisen og hele veien opp til sjette etasje. Nede i gaten sto min Fiat 600 og ventet på nye oppdrag. Rikelig med plass til flere plater i baksetet.

Det var på ingen måte noe luksusliv. Bortsett fra eventyrlige mengder herlige plater, var kjøleskapet ganske tomt, og min samboer måtte i perioder ta sin del av støyten som innkalt ekstrahjelp på Peppes i Trondheimsveien.

Denne våren valgte jeg å si opp hos Musikkhuset, men jeg turte ikke seile min egen sjø. Jeg tok jobb på Ullern Gravlund. Stelte graver. Plantet. Og fylte graver når traktoren hadde gjort sitt med grabben. Lærte å kjøre traktor også, og å rygge med henger. Og å slå av motoren og vente akkurat passe langt unna under begravelsen, så ikke de sørgende følte at de måtte skynde seg.

Man lærer mye rart i livet som er kjekt å vite. Av og til sparket jeg til en knokkel. En gang til og med deler av en hodeskalle. Slikt kunne dukke opp når det ble gravet nye graver, og abonnementet til den henfarne var utløpt. Jeg forsvarer meg med at det jo var slik fotballen ble oppfunnet. En formiddag scoret jeg på en gravsten. Bensplinter over alt.

NSB: En togtur fra Oslo til Fredrikstad krevde både niste og konsentrasjon. Jeg har kontroll på ølen, men treskoen er allerede på avveier. Per Ole er munter i motlys. (Foto: Eirik Hauge)

Påsken med rullings

Påsken 1973 tilbragte vi på Øyenkilen. Tre par, Eirik og Torill, min kjæreste og jeg og ikke minst Per Ole (kjent fra min bitre konfrontasjon med virkeligheten og sjalusiens grønne spøkelse i november 1970, da jeg knep ham i å overnatte hos piken som nettopp hadde slått opp med meg, og også kjent fra en dramatisk biltur fra Oslo til Bærum i november 1971, da han nesten fikk min Fiat 600 til å velte i 80 km/t) og hans flamme.

Vi kjørte ikke Fiat til Øyenkilen, da denne modellen som kjent knapt nok har plass til fire personer og en brevmappe, så det gikk i NSB. Ikke lange turen til Fredrikstad, men lang nok til at det måtte nytes medbragt langpils og røkes ettertrykkelig. Det eksisterer fotografier fra ekspedisjonen, og jeg ser ut til å ha trøbbel – forhåpentligvis forbigående – med en tresko.

Denne påsken var langfredag særlig hellig i Østfold, og vi måtte bruke tid og penger på drosje for å finne en bensinstasjon som slapp inn utenbyskunder med behov for tobakk.

Vi var gått tomme allerede Skjærtorsdag og hadde i desperasjon plukket sneiper fra peisen (en dugelig haug), askebegre og i søppelbøtten. Disse ble forsiktig åpnet og lenset for innhold. Den usedvanlig tjæreholdige sneipetobakken ble så strødd utover en avis til lett soltørking, før vi endelig kunne håndrulle opp et lager med gjenbrukssigaretter. Det grønne skiftet kom til Øyenkilen påsken 1973.

Langfredag 1973: Jeg irriterer vettet av drosjesjåføren med min skøyeraktige ballongfløyte. (Foto: Pernille Jackbo)

Men nå var vi såre i halsen og lykkelige over at drosjen fant en bensinstasjon som holdt åpent. Vi bunkret fersk rullings. Og jeg kjøpte en pose ballonger med lyd – antagelig noe stasjonen hadde blinket ut for 17. mai, og hevnet meg både på drosjesjåføren spesielt og Øyenkilen og omegn generelt med den iltre ballongfløyten som vel egentlig lød som døende stokkand i solnedgang.

Jeg var godt fornøyd og ga ikke driks.

Det eksisterer også fotografier fra Fredrikstad sentrum, utenfor en kiosk, hvor jeg lurer på om de har «En lommegrøsser fra Williams». Vi lurte ofte på det, Eirik og jeg, i den perioden. Jeg mener at de hadde. De små heftene egnet seg særlig godt til opplesning (av høydepunkter), kveldstid, med øl som reisefølge. Jeg tror bladet vi hygget oss med den påsken inneholdt historien kalt «Mutantene».

Vedhenting: Her eksempel på korrekt henting av ved. Det er alltid plass til en ekstra vedskie i høyre hånd. (Foto: Eirik Hauge)

Da det var ganske kjølig, fyrte vi en god del i ovn og peis. Kjelleren var rik på ved og (gammel) hermetikk, og da jeg både var en doven slask og ikke duget som selskapets kokk, falt de mindre attraktive oppgavene til meg. Som oppvask (som jeg forsøkte å skulke unna ved å vise til en rift i pekefingeren – som kunne anes under skarp belysning), henting av ved (som jeg merkelig nok både likte og mente at jeg mestret) og tømming av utedo, en tomanns-utfordring, som brått ble énmanns da jeg, overmannet av brekningsfornemmelser, slapp hanken, hvorpå en bannende Eirik holdt på å gå i bakken med bøtten over seg. Heldigvis fikk han bare noen skvalp (av den riktig ekle sorten, det må innrømmes), og jeg ble degradert til å grave igjen avføringsgropen etter at Eirik med nød og neppe hadde fått tømt bøtten. Han gikk i dusjen, mens jeg måtte stå og kaste jord over noe ubeskrivelig som luktet så sterkt at de måtte merke det på Jupiter.

Ellers var det en fin påske, med enkelte dramatiske opptrinn, som da Per Oles helt ferske kjæreste knep ham i en eller annen løgn, hvorpå han – i drama queen-modus – vekket alle og gråtende skulle ha oss til å bekrefte at han var verdens mest trofaste mann. Jeg stirret med forferdelse og åpen munn på forestillingen, og ga ham ingen støtte. Minnene fra november 1970 var fortsatt såre. Dette var mannen som hadde tilbudt meg et glass appelsinjuice fra min ex-kjærestes kjøleskap da jeg hadde det som tyngst, og nå sto han der og gråt krokodilletårene sine.

Alle har sine gode og dårlige sider. Og det skal Per Ole ha, at han kunne være vanvittig morsom. Jeg glemmer aldri hans ubetalelige skillingsvise – sunget på nordnorsk dialekt, sort of.

Jeg kommer hjem til deg, kjære mor,
Mor, jeg kommer hjem
Jeg er lei av livet her nord.
Mor, jeg kommer hjem
Far han er i jorden nu
Alt er kaldt og stille
Jeg kommer hjem til deg, kjære mor
Mor, her kommer din lille

Den går både i dur og i moll, og bryter kledelig ut i fortvilet jodlefalsett i strofen «jeg er lei av livet her nord».

LP-klassikere som ble utgitt i løpet av årets første måneder i 1973

Gram Parsons: «GP». Er sammen med «Grievous Angel» en absolutt forutsetning for en god platesamling. Hadde enorm innflytelse på sin ettertid, ble meget godt mottatt av anmelderne, men solgte ikke i det hele tatt. Skapt under press på en cocktail av alkohol, kokain og ekstrem angst for å underprestere. Men han klarte å få albumet i havn, og for en LP det er! De to duettene med Emmylou Harris får selv englene til å gråte. Parsons er helt i tet både i sine tolkninger av andre folks låter og i sine egne originaler. Og som han kan synge!

Bruce Springsteen: «Greetings from Asbury Park, N.J.». Jeg ble fascinert av denne LP-en, og kunne ikke skjønne hvorfor den ikke suste inn på alle verdens LP-lister. Man kunne jo ikke komme nærmere Dylan enn dette, og likevel beholde integriteten og fremstå som en å regne med. Jeg ble enda mer overbevist da jeg hørte oppfølgeren. Må nok innrømme at denne debuten falmet, og ble sjeldnere og sjeldnere spilt. Litt mye ord og få egentlige låter, og ganske tam produksjon. Albumet ble egentlig refusert av Columbia, men da spilte Springsteen kjapt inn to nye låter, «Spirit In the Night» og «Blinded By The Light», og vips var Columbia blidgjort

Elton John: «Don’t Shoot Me I’m Only the Piano Player». Med denne ble Elton superstjerne. Det er en lekker plate i et lekkert cover, lekkert produsert og aldeles deilig å spille høyt på et godt stereoanlegg. Elton hadde funnet formelen. Neste album skulle ta ham til himmels.

Little Feat: «Dixie Chicken». De snaut fire minutter lange tittelkuttet er i seg selv nok til å forsvare en plass blant gigantene for evig tid. Men gruppens tredje album hviler ikke på laurbærene, det er høy klasse hele veien. Rotfast, lekent, og behovet for å gå på bar i New Orleans blir alarmerende.

Rex: «Tanx». Da den kom, var jeg skuffet. Jeg liret endog av meg en slem anmeldelse. I ettertid er jeg blitt så glad i «Tanx» at jeg rangerer den foran «The Slider». Marc varierer uttrykket, her er blåsere, jentekor, mellotron og innslag av soul og funk. Og fortsatt helt ubegripelige, men alltid kreative tekster. Bolans hjerne var definitivt alene.

Alice Cooper: «Billion Dollar Babies». Alice Coopers absolutte høydepunkt. Råstilig cover. Fenomenale låter, og god variasjon og enkelte ubetalelige overraskelser. Som Donovans gjesteopptreden i tittelkuttet, og de absolutt over the top makabre «I Love The Dead». Liker alt, og aller mest tittelkuttet, «Hello Hooray» (sakte, glamorøs, et øs av lyd og et helt minutt lenger enn den nedredigerte single-versjonen, som er kalt «Hello Hurray») og «No More Mr. Nice Guy». Alice klarte aldri å matche dette.

Pink Floyd: «Dark Side Of The Moon». Jeg ser ingen grunn til å rokke ved denne lydgralen. Den hviler i seg selv. Du får ikke en mer perfekt «Dark Side Of The Moon» enn «Dark Side Of The Moon». Den egner seg best til å spilles fra start til mål. Det er ingen ting her jeg ville fjernet. Det er heller ingen ting jeg ville hatt mer av. Høydepunktene er «Time», «The Great Gig In The Sky», «Money» og finalen.

Led Zeppelin: «Houses Of The Holy». Zeppelins femte album krever en del av sin lytter. Jeg var ganske skuffet til å begynne med. Aller mest av den fryktelig «The Crunge». Men så steg vidunderlighetene frem, akkurat som jeg visste at de ville. Jeg hadde ikke lært meg «Led Zeppelin III» for ingenting. Glimt-i-øyet-reggae-leken «D’yer Mak’er» var jo en sure fire hit. Men det var de vakre, stemningsfulle lydmaleriene «The Rain Song» og «No Quarter» som ga platen sjel og identitet. I dag elsker jeg albumet.

Roxy Music: «For Your Pleasure». Kanskje et knepp ned i forhold til debuten. Men det skyldes hovedsakelig at debuten var så aldeles ny og uventet, lyden av noe man aldri hadde tenkt at fantes. «For Your Pleasure» vokser over tid, og det er Enos siste reise med bandet. Som vanlig et deilig luksuriøst cover, knitrende glanset og skinnende sort – med Amanda Lear som hånlig blikkfang. «Do The Strand» er rene fotballmantraet, kanskje den mest arketypiske Roxy-hit-låten som finnes – til tross for at dens eksistens som single var en ettertanke. «Editions Of You» er heller ikke til å kimse av som hit materiale. Men det er de lengre dragerne som virkelig får albumet til å leve. Min favoritt er «In Every Dream Home A Heartache» med sin fenomenale punch line og påfølgende take-off. Men jeg er nesten like glad i tittelkuttet.

Faces: «Ooh La La». En kortspilt og trist slutt på historien om Faces. Rod Stewart var så illojal at han disset albumet da det kom ut, noe som provoserte Ronnie Lane umåtelig. Stewarts hjerte banket for solokarrieren, ikke for Faces. Ergo bidro han med svært lite på dette som skulle bli gruppens siste studio-album. Lane trekker vognen. Med stil. Tittelkuttet synges av Ron Wood, men står likevel igjen som en av Lanes klassiske statements, en vidunderlig låt, og han fremførte den alltid med sitt Slim Chance.

Ooh la la: MS-rammede Ronnie Lane, en av de fineste popmusikere som har levd. Stjernen på Faces’ «Ooh La La». Her fotografert i sitt hjem i september 1983. (Foto: Yan Friis)

I wish that I knew what I know now
When I was younger
I wish that I knew what I know now
When I was stronger

Andre finfine Lane-bidrag «Flags And Banners», «Just Another Honky» og «Glad And Sorry». Stewarts glansnummer på albumet er hit’en «Cindy Incidentally».

Tom Waits: «Closing Time». Her starter Tom Waits’ historie. Kjellerviser som er mer folk og blues enn jazz. Nedstrippet komp, herlig atmosfære, og fortellinger som suger deg inn. Eagles gjorde en versjon av «Ol’ 55», hvilket åpnet mange dører for Waits så tidlig i karrieren. Albumet ga ham ikke noe umiddelbart gjennombrudd i Europa, og jeg mener å huske at jeg fikk en av Polydors amerikanske promoer i hånden lenge før den ble gitt ut her.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!