Mange lurer nok på hvordan det gikk med den unge speideren som ble innmeldt i 1. Rykkinn 1. september 1965.

Vel, etter en måned hadde han allerede vært på en rekke patruljemøter hos Stig, som minnet ham litt om Biggles, og som derfor ble tildelt både beundring og heltestatus. Jeg var helt sikker på at om Stig hadde levd under krigen, ville han vært nazistenes skrekk.

Jeg hadde også vært ute i skogen − hvor speidere ofte oppholder seg – og sovet i køyeseng i en tømmerkoie uten strøm. Jeg hadde allerede erfart parafinlampens ulemper – sotingen og ikke minst lukten.

Speiderheftet med alle oppgavene man må løse for å nå oppover i gradene. Jeg kom bare til 2. graden. Og det med juks.

Jeg spankulerte rundt i flunkende ny speiderdrakt, stolt som en hane. Det vil si, det fulgte ikke bukser med, og det var jeg egentlig skuffet over. Men skjorten veide opp for mye, med sin militærgrønne farve, sine snodde snorer og de to stoffbitene i sort og oransje som var festet til venstre skulder, og signaliserte at jeg var en grevling. Det cowboyaktige skjerfet var jeg også glad i. Men luen virket barnslig og teit, en slags iskremselger-lue i slapp fasong. Bedre enn Ole Dole Doffen-luene til ulvungene, men ikke i nærheten av rover-hatten. Den gledet jeg meg til jeg ble gammel nok til å bære.

Som speider var jeg fortsatt et ubeskrevet blad. Sidene i «Mitt speiderliv» med alle oppgavene man måtte fullføre for å oppnå 3. graden sto fortsatt tomme. Det skulle gå enda 24 dager før jeg fikk troppssjefens signatur under den første oppgaven jeg dro i land, oppgave 7a, Kan huske 12 av 16 ting i Kims spill etter 30 sekunders iakttagelse, fem minutter til å skrive ned.

3. graden ble sikret i november 1965, uten juks. Det var først året etter at alt gikk galt.

Antagelig husker jeg bare 7 ting såpass tidlig i speiderkarrieren. Men Even hadde gitt meg «Love Me Do»-singlen sin, og det kompenserte for alt annet.

Jeg var på vei inn i mystikken. Forelsket i søsteren til min amerikanske venn Junior, hadde oppdaget Bob Dylan for alvor med «Like A Rolling Stone», var rasende på min stefar som hadde revet i stykker popbladet mitt med The Who fordi diskusjonen ble overopphetet da han hevdet at det ikke gikk an å hete The Who (hvorpå jeg la på sprang gjennom hele nabolaget med ham etter: «Vent! Vent! Jeg mente ikke å rive i stykker bladet ditt!»). Jeg fikk snart høre «My Generation» og «It’s My Life» og smakte for første gang opprørsbrannen.

Min stefar hevdet at det ikke gikk an å hete The Who. Slik oppdaget jeg generasjonsopprøret.

Junior hadde dessuten åpnet øynene mine for amerikanske tegneserier, de var på dårlig papir, men i farver, og de flommet over av superhelter.

Ellers var speideraktiviteten brukbar. Men jeg ville helst ha med en voksen hvis vi gikk speidertur i skogen om kvelden.

Jeg husket nå 11 av 16 ting i Kims spill og nærmet meg den første av prøvene til 3. graden i speideren.

Og for de som lurer på det, her er Ti i skuddet-listen, stemt frem av Fagernes og Holmestrand 8. oktober 1965:

1 (3) Bird Dog, The Everly Brothers 133
2 (1) Ebb Tide, The Pussycats 112
3 (4) Gonna Make You Mine, The Dynamites 91
4 (5) Help!, The Beatles 75
5 (-) Pretty Blue Eyes, The Scavers 41
6 (6) The Birds And The Bees, Alma Cogan 40
7 (2) Blue Skies, Jim Reeves 37
8 (-) Engine Engine #9, Roger Miller 32
9 (7) Lappland, Finn Eriksen 27
10 (-) Alltid nåt som får mig att minnas, Lill Lindfors 8

Ti i skuddet holdt alle under 20 klistret til radioapparatene. Her det legendariske mentometeret og mentometerknappene som de heldige deltagerne brukte for å stemme på sine favoritter. Foto: Wikimedia / Rockheim / Kjetil Ree

Jeg mistenkte veldig ofte at de som valgte ut de fleste platene til Ti i skuddet måtte være veldig gamle og antagelig svenske. Vet ikke hvor det med svensker kom fra, men slik forestilte jeg meg det. Og de var ikke på vår side. Jeg visste om ganske mange låter som ble spilt på Lux denne høsten som glatt danket ut alle søppellåtene som klenget seg innpå her. Jeg mener, «Blue Skies» og en utgammel Everly Brothers-sak?

Og endelig nådde The Rolling Stones 1. plass i Norge. Ikke uventet med signaturlåten «Satisfaction».

The Rolling Stones’ første nr. 1 i Norge. Alle gutta kunne det riffet utenat. Det skulle faktisk gå 8 år før gruppen nådde 1. plass i Norge igjen.

Det skulle imidlertid gå hele 8 år før de greide å få en ny single til topps. Det ble «Angie», for de som ikke husker det. I samme periode hadde Beatles 24 1. plasser. Så mye for den «tette konkurransen» mellom Stones og Beatles. Eller Torstein Seiersten og Fred Anton Maier, for å snakke skøytesprog.

På tampen av oktober: Hektiske dager for en ung speider. Nå lå jeg i flaggtrening. Måtte lære heising og nedhaling av det norske flagg – på korrekt måte.

Jeg var ikke klar over at flagget var så stort. Men det er altså flaggstang-flaggene. Kjempestore, og ondskapsfulle, særlig når det blåser. Det finnes regler. De måtte jeg huske. Og jeg måtte kunne flaggets historie. Og så var det hardtrening på speiderhilsen, speiderhurra, forbundsropet, valgsproget – og ikke minst å ha kjennskap til speidermerket. Alt dette skulle jeg opp i om fire dager. Klart jeg var nervøs. Hva jeg kunne klart i dag? Speiderhilsen, uten tvil. Bunnsolid. Det andre nekter jeg å svare på …

(Står det virkelig «Forbundsropet» …?)

Over på den hyggeligere siden av virkeligheten var det endelig duket for premiere på Beatles-filmen Help!

Vi måtte vente lenge før «Help!» kom til Norge. Her den britiske kinoannonsen. (United Artists)

I mellomtiden hadde min stefar foretatt et aldri så lite yrkeshopp og inntatt Oslo Sporveier som informasjonssjef. Dermed mistet han billettkontaktnettet sitt, det som hadde gitt meg premiere-billetter til A Hard Day’s Night på Sentrum kino et år tidligere. Nå jeg måtte nøye meg med å se Help! i Sandvika, for egne penger. Jeg husker ikke om salen var helt full, men jeg reagerte på at jentene var mye stillere enn året før. De trampet og småhylte ved nærbilder, særlig av Paul, men ellers var det ganske rolig. Det skuffet meg, merkelig nok. Selv om jeg elsket filmen.

Forøvrig ga stefars stilling i Oslo Sporveier helt nye fordeler. Vi fikk tykke bunker med gratis klippekort til Kolsåsbanen. Da hverken mor eller stefar holdt regning med nøyaktig antall, ga det strålende muligheter for forretningsvirksomhet, og jeg solgte de attraktive kortene på skolen, til en billig penge. Meget populært. Ingen foreldre ble orientert, ergo var det noe å hente for alle – både til snop, popmagasiner og singleplater.

NOVEMBER – ENDELIG EKTE SPEIDER OG MØRKEGJEMSEL

November var alltid innspurt-måneden før de nye Beatles-platene. Også i år. Men jeg ante ikke hvor langt inne det satt for gruppen denne gang. De hadde fortsatt ikke bestemt titlene på singlen, og det gjenstod fortsatt låter å spille inn før hele albumet var komplett. Noen av sangene var ikke engang skrevet ennå. Først 11. november fullførte de innspillingene. John og Paul hadde fått et ultimatum av producer George Martin, deadline er nå, vi mangler to låter, de må dere ha med til studio i morgen, ellers kan dere glemme LP til jul. Satt under det presset leverte John «Girl» og Paul «You Won’t See Me» neste morgen, og LP’n «Rubber Soul» var i mål. Med et nødrop.

Albumet verden ventet på, og som Beatles bare så vidt greide å fullføre i tide. De røkte for mye rar tobakk på den tiden.

Beatles var blitt slappere og mer udisiplinerte. De skøyeraktige sigarettene gjør som kjent noe med deg. Men de kom altså i mål. Og jeg ventet. Mens Stones strøk til topps i England med en flunkende ny single, «Get Off Of My Cloud». Tøff som bare det, den også.

Uken etter snappet Pussycats toppen fra Rolling Stones og nyheten om snarlig Beatles-plate kom sivende.

The Pussycats var Norges eneste superband, det drysset hitsingler og to fenomenale LP’er fra dem. Alt begynte med «Ebb Tide».

Jeg lå i hardtrening for å klare de siste kravene til 3. graden i Speideren. Det var mye skogvandring, båltenning, knuteknyting, parafinlampe-velting, klam sovepose og speiderlov-pugging. Jeg har ikke noe imot skogen, men høsten er fuktig og sur. Mye gøyere med stekende sommer. Dessuten er det kjipt å gå med sekk.

Hjemme i Vallerveien var mørkegjemsel høstens slager. Lommelyktene blinket, nabolaget gjenlød av oppspilt latter – og skremte skrik når en infam rakker plutselig plasserte lykten på hakespissen og lyste rett opp i sitt eget ansikt, gjerne med grønnfilter. Det korte glimtet av djevel utløste alltid høylytt angst, særlig jenteangst. Jentene var mye mer skvetne sånn.

20. november gikk det unna på speider’n. Jeg raste gjennom hindrene mot 3. graden.

Hør bare: 2 b) Kan speiderbønnen. 4. Kan slå båtmannsknop, flaggstikk, halvstikk, pålestikk og vise hvordan de brukes. 5. Kan lage et brukbart ildsted, gjøre opp varme og koke en drikk. (Det kan jeg fortsatt.) 6. Kan lage en nytte- eller prydgjenstand av billig materiale. Hvis innkjøpte materialer benyttes, skal han ha tjent pengene selv. (Husker ikke hva jeg laget.) 7 b) Kan legge og følge et spor hvor de fire vanlige speidertegn forekommer. (Hvilke er det igjen?) 8. Er så godt kjent på sitt hjemsted at han kan hjelpe en fremmed til rette. (Jeg kan bare navnet på noen få av veiene i nærmiljøet mitt i dag.) 9 a) Kan vaske opp og har gjort dette hjemme minst 10 ganger. (Ti fikk tydeligvis holde.) 9 c) Kan re opp og holde orden på sine klær og kjenner de vanlige regler for personlig hygiene, samt har praktisert dette gjennom et tidsrom av minst tre uker. (Oj! Oj! Denne er vrien. Hvordan sjekket den aldrende troppsføreren dette – og over et tidsrom på hele tre uker. Det var da veldig hyppig).

Tror jeg skal tenke på noe annet.

Uansett, det gjensto bare to punkter, så hadde jeg 3. graden og var ekte speider. Samtidig gikk «Yesterday» til topps i Norge og fikk Stones-fansen til å banne.

Endelig: 27. november 1965. Stor dag i mitt speiderliv. Jeg ble opptatt som speider av 3. grad etter snaut tre måneder som aspirant. Troppsfører Haugen signerte 3. gradens siste nåløye, punkt 10: Har vært aspirant i minst tre måneder, har deltatt i minst 10 samlinger, hvorav to utendørs, samt i denne tid har vist godt forhold.

Stolt speider på Norderhov i 1966. Legg merke til grevling-farvene på venstre skulder. Fin speiderdrakt, men bukser var som man ser ikke inkludert. Foto: Sigrid Tholander

Tiden var kommet for å avlegge det høytidelige speiderløftet:

På æresord lover jeg etter beste evne å:
1. gjøre min plikt mot Gud og fedrelandet.
2. hjelpe andre.
3. lyde speiderloven.

Litt usikker på hvilke plikter jeg utførte som kristen nasjonalist. Men jeg hadde tross alt vist godt forhold over en periode på tre måneder.
Dagen før var det Ti i skuddet, med brennhete mentometerknapper i Raufoss og Oslo. Resultatet:

1 (3) Eve of Destruction, Barry McGuire 125
2 (1) Message Understood, Sandie Shaw 75
3 (-) All Over The World, Francoise Hardy 71
4 (-) Catch Us If You Can, The Dave Clark Five 70
5 (2) Exodus Song, Finn Eriksen 69
6 (-) Gonna Make You Mine, The Dynamites 66
7 (5) Ebb Tide, The Pussycats 56
8 (7) Og så kom Helgenen frem, Key Brothers & The Quivers 37
9 (-) Sunshine, Lollipops and Rainbows, Lesley Gore 28
10 (-) Jeg ser i din hand, Grynet Molvig 5

Et utrolig skjevt bilde av samtidens hete pop. Så mye å velge i, og man går for Grynet (5 stemmer, bunnrekord til da), den utrangerte Gore og Eriksen, for å nevne tre løspatroner.

Salgslistene var tøffere enn Vidar Lønn Arnesens mentometer-fest. Og nå gikk det rykter om at en av de store naboguttene hadde fått tak i et forbudt svensk blad hvor damene viste alt. Erik tilbød en Elvis-plate for en titt. Men Elvis sto ikke høyt i kurs i 1965. Vi slapp ikke til. Forbitrende. Noen ganger var det bare dritt å være 13. Nyslått tenåring ga ingen fordeler, bare masse forbud og en god del kjeft. Oppvekst er oppskrytt.