Aftenpostens redaksjonelle linje er ved å bli en psykologisk gåte. Avisen leverer selv bevis på at det den selv mener er det rene sprøyt. Hvordan klarer journalistene å leve med det?

Vi tror problemet er ledelsen. Harald Stanghelle skriver som han var i en venstreorientert avis. Ola Storeng gjør det ikke. Han er fornuftig og kunnskapsrik. Men det er de med «meninger» som vinner frem. Frank Rossavik er av samme ulla som Stanghelle. Man følger praksis i norsk presse: Rekrutterer etterkommere som går i samme spor. Slik blokkerer man for endring. Tenk om man hadde gått etter talent og kunnskap i stedet for de riktige holdninger.

«Meningene» til Rossavik og Stanghelle er ikke noe asset for Aftenposten. De trekker ned. De er verden av igår.

Dessverre har avisen fått en sjefredaktør som mangler forutsetninger for å skjære gjennom og løfte avisen. En redaktør må i dag ha evnen til å skjære gjennom og gå til kjernen. Han/hun har mange dyktige og informerte lesere. De forventer at redaktøren forteller dem noe de ikke vet. Med Espen Egil Hansen er det omvendt.

ANNONSE

Dagens oppslag om predikanten fra Brooklyn er et godt stykke arbeid og viktig. Den kunne løftet avisen, men når avisen selv tar den ned, blir gevinst og fortjeneste til minus. Hvordan er det mulig at ikke journalistene ser det? Er det redaktørsjiktet som legger en klam hånd over arbeidet? Så langt, men ikke lenger. I så fall har avisen et stort problem.

Aftenposten er Norges ledende avis, opplagsmessig. Men den kan ikke leve med å være dummere enn leserne.

 

[paypal_donation_button]

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629