Noe av det mest ubehagelige ved EU er at unionen ledes av personer det er vanskelig å kalle noe annet enn ideologiske fanatikere, som lever i en virkelighet uendelig fjernt fra vanlige menneskers.

Snaphanen fremhevet nylig et opptak av et innlegg som EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans skal ha holdt i EU-parlamentet i fjor. Der snakker han om flerkulturen på en profetisk måte – med en overbevisning begrunnet i en slags innbilt matematisk sikkerhet, som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.

Det begynner med en beklagelig konstatering. Noen tenker kjetterske tanker:

Mangfold anses i visse deler av Europa i dag som en trussel.

Og det fortsetter med en eufemistisk klisjé som lydig repeteres ad nauseam av politiske apparatsjiker helt ned på kommunestyrenivå:

ANNONSE

Med mangfold kommer utfordringer.

Så er det rett over i profetmodus:

Men mangfold er menneskehetens skjebne.

Denne formen for politisk metafysikk bringer tankene hen på den fascistiske mytologien, hvor det var de overlegne folkeslagenes skjebne å utkjempe en krig for den endelige seieren. Denne gangen er det en uovervinnelig samfunnsmodell som tvinger seg frem. Intet kan i lengden stå i veien for dens seierrike marsj. I hans øyne er mytologien en ugjendrivelig og perfekt teori. Praksis vil ubønnhørlig innfinne seg.

På alle fronter seirer flerkulturen. Den er på marsj gjennom hele verden:

Selv ikke i de mest isolerte delene av verden vil det komme til å finnes en nasjon som ikke vil være flerkulturell i fremtiden. Det er den veien menneskeheten går. Og de politikere som forsøker å lokke sine velgere med et samfunn som utelukkende består av folk fra en og samme kultur, forsøker å male opp en fremtid basert på en fortid som aldri har eksistert. Derfor vil den fremtiden aldri inntreffe.

På dette punktet argumenterer Timmermans egentlig mot en stråmann, en innbilt motstander. For ingen påstår at det finnes helt homogene nasjoner, ei heller er det mange som mener at slike bør etterstrebes, men mange er homogene nok til at «flerkulturell» ikke er i nærheten av å være blant de ti første adjektivene som karakteriserer dem, og de fleste av disse vil forbli slik.

Timmermans er sikker på at en bestemt type fremtidssamfunn aldri vil inntreffe, med den begrunnelse at det aldri har eksistert før. Visepresidenten tenker tilsynelatende ikke over at den argumentasjonen med letthet kan brukes mot hans egen fremtidsvisjon også. Det har aldri vært sånn at planetens samtlige stater har vært flerkulturelle på den måten som er i ferd med å ødelegge mange europeiske land. Hans eget fantasifoster er ikke noe mindre mytologisk enn forestillingen om rene nasjoner, tvertimot.

Superbyråkraten insisterer på det som ofte blir gjentatt av dem som vil drepe ethvert politisk alternativ: Det er ingenting man kan gjøre:

Europa vil bli flerkulturelt, akkurat som alle andre deler av verden.

Det er bare å administrere den tilstanden som er skjebnebestemt, og som han – profeten – ser i fremtiden:

Det eneste spørsmålet er: Hvordan håndterer vi mangfoldet?

Det eneste, skjønner’u? Kom ikke her med andre spørsmål, med mindre du har til hensikt å være et rusk på jakkeermet. De børster vi vekk, capisci?

Og mitt svar på det er at vi forsikrer oss om at våre verdier avgjør hvordan vi håndterer mangfoldet, og at vi ikke gir opp våre verdier for å avvise mangfoldet. Det hadde ødelagt oss som samfunn.

Det er ikke godt å si hvilke verdier Timmermans tenker på. Demokratiet og den politiske friheten er det i alle fall ikke. Merkelig er det også å snakke om ødeleggelsen som en hypotetisk følge av politisk kursendring, når det nettopp er ødeleggelse man bevitner – og det som følge av manglende kursendring.

Koselig verdensdel vi har, synes Timmermans. Synd om noe skulle tilstøte den. I så fall ligger skylden hos dem som ikke omfavnet dogmene hans:

Om vi ikke lykkes med dette, tror jeg ikke Europa kommer til å forbli det Europa vi har bygget. Europa vil ikke forbli et sted preget av frihet og fred særlig mye lenger.

Flerkultur eller krig, er det i praksis han sier. Man kunne være fristet til å svare: Du hadde valget mellom flerkultur og krig. Du valgte flerkultur, og vil få krig.

EU-politikeren er egentlig en større antipolitiker enn et hvilket som helst av de «populistiske» lederskikkelsene i Europa. For det han sier er at politikken ikke har noe valg, den kan ikke endre de viktigste tingene. Det er en udemokratisk innstilling som samtidig er farlig. For hva om noen finner det maktpåliggende å prøve å endre noe, og blir fortalt at det bare er å glemme å prøve å gjøre det politisk?

Timmermans virker ikke desto mindre fullstendig beruset av sitt eget innbilte klarsyn. Han tror helt oppriktig at han viser ansvar ved å advare mot å tro på andre politiske ideer enn sine egne.

Hvordan oppstår en slik virkelighetsfjernhet?

Kanskje det er fordi han har levd i toppbyråkratiet og politikken i hele sitt voksne liv, og fordi han personifiserer den ideelle EU-borgeren, idet han er høyt utdannet og behersker mange språk. I likhet med andre totalitære ideologer resulterer denne noe over gjennomsnittlige intelligensen i et intellektuelt overmot – som befestes av gruppetenkningen i EU-boblen, hvor alle som ikke er yes men, blir avfeid som ekstremister. Og det svekkes neppe av det operetteaktige antallet dekorasjoner han er blitt tildelt.

Overmotet fører med seg visjoner, som de fleste vanlige mennesker ville anbefale ham å ta opp med fastlegen – i tråd med anbefalingene fra Tysklands tidligere statsminister Helmut Schmidt, som gikk bort for ikke lenge siden.

Absoluttheten ved hele Timmermans’ fremtoning er i kombinasjon med den besserwisser-aktige, liksomansvarlige oppførselen dypt skremmende. Det er egentlig en egen form for galskap. Det er tusenårsriket han venter på.

At det finnes norske regjeringsmedlemmer som legger noen nevneverdig vekt på hallusinasjonene som kommer fra den kanten der, er knapt til å forstå. De må være veldig usikre personer, uten noen større kulturell eller historisk ballast.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629