Nytt

EUs håndtering av migrantinvasjonen er til de grader en studie i panisk talentløshet at det knapt virker meningsfullt å rapportere om den. Man sitter som resignerte vitner til menneskestrømmen i påvente av at noe drastisk vil bli gjort idet ett eller annet essensielt ryker.

VG skriver at justisminister Anders Anundsen «med stor interesse» følger EUs planer om å opprette «flyktningleirer» – også innenfor Schengen-området.

Det er en aldeles herlig eufemistisk formulering. Vi kan også forvente at «interessen» blir stor hos de greske eller italienske lokalbefolkningene som vil få disse planlagte leirene som nabo. Finnes det noen sikrere oppskrift på en slum?

Hensikten, ifølge Anundsen, er å få kontroll over flyktningstrømmen til Europa og sørge for at asylstrømmen blir kontrollerbar for de landene som nå opplever en fullstendig ukontrollert strøm av mennesker over Schengens yttergrenser.

– Man ser for seg at alle som kommer til Europa, skal kunne returneres til disse leirene, forklarer Anundsen.

Igjen en herlig eufemistisk formulering: «Man ser for seg.»

Hvor mange er det som med hånden på hjertet kan se for seg at de forskjellige ordensmaktene rundt omkring i EU med forenede krefter vil klare å identifisere, anholde og transportere hundretusenvis av mennesker til de såkalte hotspots i Tyrkia og eventuelt i Hellas og Italia?

Det behøves ingen forestillingsevne, bare et blikk på vår nære historie, for å forstå hva som vil skje. Alle disse leirene vil lekke som siler, og det vil i praksis bli umulig å kontrollere bevegelsen av menneskene som forlater dem.

asylmottak-manduria
En asylsøker forlater et tidligere i teorien lukket «hotspot» utenfor Manduria, Italia, i 2011. Tre andre fulgte etter med det samme.

Man oppnår ikke engang å forsinke tilstrømningen, bare å ødelegge en håndfull lokalsamfunn.

Hvor mange av dem som sitter klar med kofferten i Midtøsten, er det som nå tror at det blir noe vanskeligere å komme seg til Tyskland eller Sverige?

Toppmøtene mellom politikere som legger storslagne planer for håndteringen av verdensdelens største nødsituasjon, er så mange lysår unna virkeligheten på bakken at det grenser til det komiske. Aldri har samsvaret mellom kart og terreng vært dårligere.

Man forsetter å administrere et fordelingsprogram som er en vits:

I fjor høst bekreftet den norske regjeringen at de kunne være villig til å ta imot 1500 flyktninger over to år, av de 160.000 flyktningene som EU vil fordele fra Italia og Hellas og til andre Schengen-land, gjennom sitt relokaliseringsprogram. Så langt har EU-landene tatt imot om lag 400.

Norge har foreløpig ikke fått tildelt noen. Grunnen skal være mangel på systemer for ID-avklaring i Hellas og Italia.

– Det har ikke vært velvilje på grunn av ukontrollert tilstrømning. Og det har vært utfordringer på avsendersiden, i Hellas og i Italia, forklarer Anundsen.

I stedet for å beskytte Schengens yttergrense ved felles innsats, vil krefter i EU enten frata Schengen-landet Hellas suverenitet ved å sette inn Frontex der til lands, eventuelt i praksis flytte grensen slik at Hellas havner på utsiden av grensen. Det var familien sin, det.

Disse notisene er lite annet enn en sykejournal over et europeisk samarbeid som i praksis ligger på dødsleiet. Det mest interessante er at den triste skjebnen er selvvalgt. Man må sannsynligvis til psykologien for å forstå hvorfor.

 

VG