Kommentar

Donald Trumps kamp med Fox News handler om noe langt mer enn om Megyn Kelly skal være programleder i neste debatt. Det handler om at mediene er en av skyteskivene i årets presidentvalgkamp.

Du får ikke redaksjoner til å innrømme at de selv er blitt en «issue», det vil bety at de har havnet på kant med deler av opinionen. Medier hater oppmerksomhet rundt seg selv og egen rolle. Det er en diskusjon de blir nødt for å ta. Hvis ikke vil fallet i seere/lyttere/lesere fortsette og slå ut på bunnlinjen. Men det later til at ingen innstramming er stor nok til at f.eks norske aviser tør å ta diskusjonen om hvorfor de faller.

Hadde de orket/turt ville de fått høre at det er innholdet det er noe galt med. Mediene har trukket opp stigen for lenge siden. De har ikke lenger kontakt med folks bekymringer. Samtidig tømmer de dobøtter i hodet på publikum.

Det er disse dobøttene som gjør folk til Trump-tilhengere. Mediene har de senere år vist en stadig større maktfullkommenhet. De oppfører seg som de kan utnevne og avsette politikere og bestemme de riktige meninger. Samtidig har de gitt seg selv immunitet. De er playere, men vil ikke ta ansvar.

Dette er noe helt annet enn den partitilhørighet som avisene tidligere bekjent seg til. Det er skuespillet folk reagerer på og deres egen maktesløshet.

Derfor er Trump blitt en politiker uten sidestykke. Som Charles Krauthammer skrev: Han kan sette dagsorden som han selv vil, og vanlige regler for hva man kan og ikke kan biter ikke på ham. Han sier ting som ville betydd slutten for en annen kandidat, men det preller av på velgerne.

Denne oppvisningen har pågått ett års tid nå, og Trump har bare steget. Hvilket må lede til spørsmålet: Hva er det med velgerne.

Wolf Blitzer og Harla Gorani står som åpne spørsmålstegn i tv-ruten. De vet ikke hva de skal si. De er «dumbfounded» av det de ser: Ingen vanlige regler gjelder for Trumps oppslutning. Men de tør ikke si høyt det spørsmålet som står skrevet i ansiktene deres: – Hva er det med dere velgere? Hva er det med dere amerikanere? Hva går av dere?

Andre mer politisk korrekte journalister, som kollega Christiane Amanpour, greier ikke styre seg. De føler behov for å irrettesette og degradere Trump og oppdra seerne. Hennes introduksjon til Megyn Kelly-kontroversen var at «mange» så paralleller til begivenhetene på tredvetallet i Europa når de hørte Trump, og så lekset hun opp hva han hadde sagt om Kelly, om Carly Fiorina. Kelly er ingen bimbo, hun har juseksamen, sa Amanpour. I bakgrunnen lå forsiden av siste Vanity Fair med en vakker Kelly.

megyn-kelly-february-2016

Foto: Megyn Kelly tilsvarer åpenbart et ideal: Don’t mess with Megyn Kelly, Fox New’s brightest, tightest star. Til høyre henvisning til the Huma Factor. Secrets of Hillary’s righthand woman. Human Bodin er en av Hillarys tre nære medarbeidere som kan bli stilt for retten for at man på Hillarys private server fant topphemmelige offentlige dokumenter der hemmelighetsstemplet var fjernet. Å legge de inn på en usikret server er et grovt lovbrudd. Men det er neppe det som er Vanity Fairs innfallsvinkel. Det er denne glorifiseringen av en bestemt type mennesker som omsider er ved å utløse en reaksjon.

Men alle kan se at Kelly tilhører de flinke, hvite, blonde, vakre journalistene som beviser hvor flinke de er på bekostning av den som våger å stikke hodet frem. De er skarpe, men mot de riktige menneskene. Spørsmålene sitter løst mot Trump, men det er en del spørsmål som aldri vil bli stilt til Jeb Bush.

Vi har fått et klasseaspekt inn i den politiske debatten. Noen er hevet over mistanke, andre får den mot seg hele tiden.

Det er en type bitterhet i det politiske ordskiftet som ikke var der før, og det har å gjøre med at mediene er blitt håndhevere av den gode smak.

Aftenposten er seg selv lik Donald Trump er ille, men Ted Cruz kan være enda verre:

Noe av det siste verden trenger nå, er en amerikansk president med impulskontroll som en golden retriever. Eiendomsmagnaten Donald Trump gir dessverre inntrykk av å være nettopp dette, slik han slynger ut nedsettende kommentarer om alt fra egne partifeller til store folkegrupper.

Lederskribenten må ha dårlig kjennskap til hunder. Golden retrievere er vennlige, familiekjære hunder med god impulskontroll. De finner seg i mye. Det var et svært uheldig eksempel hvis man skulle finne et dyr som passet til uvøren, hensynsløs omtale av andre mennesker.

Kan assosiasjonen Aftenposten fikk være ønsket om å oppdra Trump og velgerne hans som man oppdrar hundevalper? Gnu snuten hans ned i den egne avføringen får å lære hvalpen å bli tørr?

Mediene oppfører seg som om velgerne var hundehvalper. Da gjør velgerne det eneste de kan: De tar igjen ved å hylle Trump. Der ser de en politiker som bevisst ikke bryr seg om hva mediene sier. Eller rettere: Som ser potensialet som har åpnet seg i mistilliten mot mediene.

Eksempel: Aftenposten sier uroen blant amerikanerne er så stor at det ikke kan utelukkes at Trump blir president. Wow! Uro? Over hva? Det står det ikke noe om. Kanskje det innbilt uro? For Aftenposten påstår at politikere av Trumps kaliber «spekulerer i frykt». Hva slags frykt? «Fremfor alt for muslimsk innvandring». Katta ut av sekken. Er det å spekulere å ta folks frykt på alvor?

Aftenposten viser at den ikke tør, ikke vil, men angriper den politikeren som gjør det. Hva er resultatet av det? Frustrasjonen øker og med den oppslutningen om Trump.

Det er det Trumps konflikt med Fox News handler om.

Liberale amerikanske medier er fair enough til at å hente inn kommentarer som i det minste erkjenner at mediene er blitt en del av problemet:

“As a result of a number of different forces, the media have in fact lost control and in losing control, they’ve also lost some of the dignity that used to attend a presidential process,” said Frank Sesno, a former CNN Washington bureau chief and now the director of the School of Media and Public Affairs at George Washington University. “It’s an anti-institutional election cycle, and that’s the reason that Trump and all the others have gained so much traction — one of the institutions that they’re running against is the media.”

Slik sett er selvsagt Trump en trussel. Han truer maktbalansen. Han viser mediene at det faktisk er politikerne som er hovedpersoner, ikke journalister. Medienes makt er blitt en trussel mot demokratiet. De vil definere hva som er problemene, og hva som er riktig holdning til dem. De går inn for fri migrasjon, til tross for at folk i en årrekke har signalisert at de er imot. Slik har de bidratt til å øke spenningen og motsetningene i samfunnet.

Derfor gjelder den amerikanske valgkampen denne gang Europa i en helt annen forstand enn før. Vi er direkte berørt.

Trump er bare mulig i USA, og selv der er establishment rystet.

Vesten trenger en shake-up.