Innenriks

Det koster skattebetalerne om lag 11 millioner kroner hvert døgn å huse asylsøkere ved de midlertidige asylmottakene som opprettes med rekordfart rundt omkring i kongeriket. Akkurat nå har vi 13 880 plasser fordelt på 90 midlertidige anlegg og kostnaden pr måned er minst 325 millioner kroner, melder NRK

Man blir matt av disse tallene og hvor fort utviklingen går.

Bare forrige helg ble Utlendingsdirektoratet (UDI) sin liste over akutte plasser utvidet med 750 plasser.

UDI har behov for å forhandle fram 400 nye akuttplasser hver eneste dag.

Noen tjener enormt på denne asylindustrien. Hero er storgrossist på asylmottak og får utbetalt svimlende beløp hver måned.

Med den gjennomsnittlige prisen får Hero utbetalt rundt 77 millioner kroner i måneden fra staten – bare for de akutte mottakene alene. I dag har bedriften cirka 12.000 mottaksplasser totalt, inkludert plassene på akuttinnkvarteringer. De forventer å ha rundt 15.000 plasser ved årsskiftet.

Migrasjonsstrømmen har lært oss mye, ikke minst om politikerne våre. Det er tilsynelatende ingen grenser for hvilke ressurser styresmaktene er villige til sette inn, om de finner saken viktig nok. Aldri mer skal vi tro at det ikke finnes penger til et verdig liv for våre egne svake grupper. Vi vet nå at det alltid har vært penger til ekstra sykehjemsplasser, til rødvin på bordet, til enerom, til dusjing hver dag, til trygghet og verdighet for våre eldre. Vi vet nå at det alltid har vært ressurser til barn som behøver ekstra hjelp og omsorg, til de som er født med litt mindre håndbagasje enn oss andre, og til de som av ulike årsaker er havnet på skråplanet. Aldri igjen skal vi tro på løgnene om at man ikke har råd til å hjelpe våre egne som sliter – unge som gamle. Dersom politikerne finner menneskene det gjelder verdige nok – så er det ressurser å hente – det har vi lært av migrantene. Det finnes penger til de som sitter nederst ved bordet, men politikerne har ikke villet se dem. Nå derimot har styresmaktene demonstrert tydelig for oss at det er viljen det kommer an på, den politiske viljen!

Og ikke fortell meg om forpliktelser vi skylder migrantene. Vi må gjerne gi, men vi skylder ingenting. Arbeidere, bønder, fiskere og andre har overalt, fra uminnelige tider kjent på en sann forpliktelse som trumfer alle andre: Forpliktelsen til sine barn; til de kommende generasjoner. Hele bondesamfunnet var tuftet på dette ene målet: Å overgi gården i litt bedre stand enn man selv overtok den.

Professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie er unntaket som bekrefter regelen når han uttrykker forundring over det faktum at nordmenn kjenner på større forpliktelser mot egne etterkommere, enn mot fremmede migranter.

11 millioner i døgnet, 325 millioner i måneden. Hvor mye pr år? Hvor mange år? Hvem mister velferdsgoder? Hvem rammes hardest? Ikke professor Einar Lie, I presume.

Mest lest

En stille invasjon