En ting er at Jyllands-Posten ikke vil trykke nye eller gamle «tegninger» og heller ikke andres. De betalte en høy pris. Kun den som har stått i noe lignende har rett til å dømme. Man kan ikke forlange at vanlige mennesker skal være heroiske. I årevis.

Men noe helt annet er når avisen blir giftig og ondskapsfull mot de som fremdeles våger å stå opp og forsvare friheten/ytringsfriheten.

Kristine Dons Christensen dekket Trykkefrihedsselskabets konferanse på Christiansborg lørdag. Hennes nedslående overskrift skal være et kondensert sitat av formannen Katrine Winkel Holm : «Vi har kæmpet kampen i 10 år. Orker vi mere?»

Underforstått: For det gjør ikke Jyllands-Posten. Måske Dons Christensen vil finne trøst i at heller ikke Trykkefrihedsselskabet orker mere?

Ingressen er nedlatende:

Markering: En peptalk i taberlejren. Sådan var konferencen i anledningen af 10-års jubilæet for Muhammed-tegningerne hos Trykkefrihedsselskabet.

Dons Christensen trekker frem at flere av talerne reflekterte over at utviklingen har gått i feil retning: Angrepene på ytringsfriheten er blitt blodige. I 2005/2006 fløt blodet utenfor Europa. Nå flyter det i Europa. Og selvsensuren og sensuren er blitt tilsvarende sterkere. Mediene bøyer av.

ANNONSE

Det sier seg selv at dette er vanskelig stoff å referere på en fair måte for en journalist fra Jyllands- Posten. Skal hun fremheve at TF konstaterer nederlaget eller forklare konteksten/bakgrunnen? Den vil kanskje få frem at TF ikke er tapere, men heroiske kjempere?

Over hele Europa ser vi denne ambivalensen hos de etablerte mediene. De klarer ikke kreditere kritikerne av islamiseringen og forsvarerne av ytringsfriheten for deres innsats, for de står med minst ett ben i den andre leiren, som ikke kan eller tør, eller sogar angriper de hederlige islamkritikerne og gjør dem suspekte.

Det perfide i Dons Christensens er forsøket på å tillegge TF- miljøet et ønske om å svare med våpen.

Mellomtittelen lar seg ikke misforstå. Det er dette hun vil fremheve: Våpen mot våpen

Men oppstillingen er noe forvirrende, for først kommer et sitat av formannen for TF, Katrine Winkel Holm.

Våben mod våben

Svaret kommer dog ikke fra talerne, men i et af de mange spørgsmål fra publikum.
»I praksis har vi tabt. Men den intellektuelle kamp har vi vundet. Der er flere, der mener, at det var det rigtige at trykke tegningerne. Der er bare ingen, der tør gøre det.«

Katrine Winkel Holm formand for Trykkefrihedsselskabet
»Vi forsøger, så godt vi kan, at argumentere med fornuft. Alligevel taber vi. Mit spørgsmål er, om det er på tide, at vi begynder at tænke på, om det ender med, at vi skal svare våben med våben?«
Det mener Katrine Winkel Holm ikke, at det er. Men tabt, det er kampen. I hvert fald i praksis.

JP får Winkel Holm til å henge med hodet, og «svaret» slik JP utlegger det, kommer fra en publikummer som spør om det ikke er på tide å gripe til våpen.

Slik kan og må det leses. Men alle som var til stede vet at det ikke var slik det foregikk.

Den som ganske riktig stilte spørsmålet om «å forsvare oss» var en kjent skribent ,også i Jyllands-Posten. Det er et velmenende, opplyst menneske som aldri ville finne på å gå inn for vold.

Men hun stilte et logisk spørsmål: Hvis medier, kulturelite og politikerne ikke tør forsvare ytringsfriheten, hva skjer så? Hva med fremtiden for våre børn? Vil vi måtte lære våre sønner å forsvare seg? Vil de måtte kunne håndtere våpen?

Douglas Murray vek unna. Han ville ikke svare på spørsmålet, selv om det er helt legitimt.

I Norge har det kommet frem at islamister tar jegerkurs, og noen har sogar gitt uttrykk for at det ikke er for å jakt på vilt. Nylig kunne en bekjent fortelle at på hans jegerkurs var det to med typiske sharia-skjegg. Islamister forbereder seg. Akkurat som det militante venstre gjorde på 70-tallet. Da lød parolen at man skulle gå inn i skytterlag og det militære.

Det er nå glemt, og vi snakker ugjerne om at islamister forbereder seg og sogar har begynt å drepe.

Men når en modig kvinne tør å stille spørsmål ved om også vi kan bli nødt for å forsvare oss, blir hun hengt ut av Jyllands-Posten som et eksempel på at TF er på ville veier.

Den som selv er ynkelig svarer med å være nederdrektig mot andre som tør.

Det er en spiral her, hvor de feige forsøker å svine til de som har mot til å forsvare seg, i den mest grunnleggende betydning av ordet.

Også demokratiet har rett til å forsvare seg. Har Jyllands-Posten glemt det?

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629