Nytt

Trykkefrihedsselskabets konferanse om karikaturstriden ti år efter, var en dundrende suksess. En fullsatt Landtingssal på Christiansborg hørte Henryk Broder, Vebjørn Selbekk, Douglas Murray og Mark Steyn.

I Norge vet ingen hvem disse tre er. Det sørger norsk omerta for. At det finnes helt andre perspektiver på samfunnsutviklingen skal ikke norske borgere få vite. Er det fordi redaktørene tror de ikke kan tåle det?

København

Henryk Broder, Vebjørn Selbekk, Douglas Murray og Mark Steyn med Trykkefrihedsselskabets formann Katrine Winkel Holm.

Flemming Rose er ute med en ny bok Hymne til friheten. Han har en to siders artikkel i Berlingske søndag. Der skriver Rose om en debatt som har stått på stedet hvil i ti år: Hovedtyngden av venstresiden, kultur- og medieeliten var mot tegningene. Det betød ikke at de var mot ytringsfriheten. Det vil ingen vedstå seg. Men de tilføyde et «men». Ikke alt må ut. Det er ikke sensur selv om man lar være å fornærme folk.

Neivel, men hvem skal avgjøre hva som er en fornærmelse? Skal den som blir fornærmet avgjøre det? Slik ser det ut. Norske, svenske og mange danske medier har lenge ment at nordiske mennesker skal internalisere muslimers sensitivitet og la være å gjøre noe som støter dem. Det er hva integrering betyr i praksis: Vi skal lære oss å ta hensyn.

At ytringsfriheten da blir vilkårlig er opplagt. Men det vil ikke kultureliten snakke om. De foretrekker heller å se det som oppbyggelig, som en dyd at vi har lært å ta hensyn. Kristendommen og kirken går i samme retning, og man later som om «hensynet» er forankret i kristen nestekjærlighet. At det i realiteten er en oppgivelse av den viktigste verdien i et fritt samfunn – ytringsfriheten – er de tause om.

Håndhevelsen av denne sensur forkledt som dyd er et kontinerlig prosjekt, og den må for all del insistere på at den er en dyd.

Da Geert Wilders skulle delta på sommermøtet på Bornholm i sommer, pågikk en intens og gjenkjennelig debatt. Redaktør Bo Lidegaard skrev at dansk offentlighet ikke hadde behov for å høre meniner som Wilders. DRs Deadline spilte av noen uttalelser av Wilders og stilte samme spørsmål til Rose: Var dette virkelig noe Danmark hadde mave til å fordøye? Spørsmålene var ledende og konklusjonen lå klar: Wilders krenket danskenes anstendighetsgrense.

Merk det begynner med en følelse og går over til å bli en grense. De som forsvarer grensen bygger opp dyden. De andre river den ned.

Rose skulle diskutere med Wilders på møtet, noe mange stilte seg helt uforstående til. Han burde utebli.

Pga Wilders ble Rønne omgjort til noe som minnet om en beleiret by. Også det fikk Wilders ansvaret for. Se hva han bringer med seg. Se hva slike uttalelser som hans fører til?

Men er det noen slik sammenheng? De som hisser seg opp over Wilders’ uttalelser glemmer at det ikke er han som truer med vold. Det er det andre som gjør. (Men det er faktisk de som mener at Wilders selv har kommet med truslene mot ham for å få oppmerksomhet).

Mark Steyn brukte begrepet «secondary reasons». De som hisser seg opp over Wilders «glemmer» hva det er han snakker om, hvilke problemer han omtaler og påpeker, og ser ingen sammenheng mellom det han sier og de som truer.

I stedet for å snakke om «problemet», snakker de om Wilders som problemet. Det er han som lager bråk. Hvis bare bråkmakere som han kunne tie stille, eller mer truende – bli brakt til taushet – ville sosial fred og fordragelighet få en sjanse.

At denne tenkemåten implisitt kan inspirere noen til å bringe Wilders «til taushet» vil ikke mediene forstå, men det er blitt klarere for meg den senere tid at det må være slik.

Den stadig anklagen mot secondary causes – uten å nevne den primære – er implisitt en oppfordring til å gjøre noe med dem.

Det blir som å ta varsleren og tro at problemene forsvinner.

Slik oppfører faktisk våre samfunnssøtter seg overfor enkeltpersoner som tør å ta opp kampen mot den stadig raskere kvelningen av ytringsfriheten og erstatningen av den med «dyd» og anstendighet.

Et trekk ved denne dyd og kampanje mot de uanstendige er en hysterisk tone. Flemming Rose fant frem noen sitater av daværende kulturminister Brian Mikkelsen fra de konservative. Han sa nesten det samme som Wilders: om islam som en middelalderreligion som var uforenlig med et moderne samfunn. Det måtte være muslimene som godtok moderniteten og ikke vi som reverterte til middelalderen.

Men det var det ingen som husket da debatten om Wilders gikk varm. Hvorfor ikke? Mediefolk pleier da ellers aldri å glemme.

Men de glemmer systematisk alt som kunne bidra til et annet bilde og en annen forståelse enn deres egen når det gjelder forholdet islam/Vesten og hvordan man skal forene ytringsfrihet med muslimers tilstedeværelse.

De kan ikke huske hva de selv rapporterte forrige uke, hvis det vil medføre ubehagelige erkjennelser.

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar