Hva er den viktigste drivkraften bak migrasjonen verden rundt? I en tid hvor nyhetsbildet domineres av menneske­strømmen fra en krigsherjet region, faller det lett å tenke seg at det skyldes kriger. Men den forklaringen holder ikke nødvendigvis vann ved nærmere undersøkelse.

Krigen i Syria har i følge Amnesty International fordrevet mer enn 11 millioner mennesker fra sine hjem. Av disse har ca. fire millioner forlatt Syria, mens nesten åtte millioner er internt fordrevne – som altså ikke er migranter, siden fordrivelsen ikke har resultert i utvandring.

Migrasjonen som følge av krigen utgjør med andre ord bare litt over halvparten av den interne forflytningen. Gitt at krigen har rammet begge grupper, må det være noe annet som avgjør om fordrivelsen resulterer i utvandring.

Av dem som har forlatt Syria, er de fleste i Tyrkia, Libanon og Jordan, men stadig flere søker seg til Europa, særlig fra Tyrkia. Siden det ikke er krig i Tyrkia, er det ikke krigen i seg selv om avgjør hvorvidt en person forblir i landet eller ei.

Den manglende forklarings­variabelen er naturligvis økonomi. En som klarer seg bra i Tyrkia, har mindre incentiv til å søke seg til Europa enn en som ikke gjør det.

Alle kan forstå slike betraktninger på individnivå. Det er lett å identifisere seg med andre personer, og leve seg inn i deres gleder og sorger. Men summen av individers valg gjør at de økonomiske forholdene også bestemmer den samlede migrasjonen fra et land.

Inntil nokså nylig har ikke migrasjons­forskningen hatt noen fullgod oversikt over inn- og utvandringens drivkrefter, og langt mindre har offentligheten hatt det. Det har lenge vært kjent f.eks. at forskjeller mellom arbeids­markedene i naboland spiller en viktig rolle, men man har savnet en global, kvantitativ forståelse som både har forklarings- og prediksjons­kraft, noe som er – eller burde være – helt essensielt for den som skal utforme en politikk på området i en globalisert verden.

I det siste har dette forandret seg. I dag finnes det større kunnskap på migrasjons­feltet enn for bare få år siden. Men den som leter etter denne kunnskapen i norske aviser eller hos norske etater som skulle ha hatt kompetanse på området, leter stort sett forgjeves. Konsekvensen er uunngåelig at de fleste, både blant politikere og i allmennheten, er hjelpeløst uvitende om det 21. århundrets viktigste samfunns­spørsmål.

I en artikkel i britiske The Spectator den 4. september gjør det ærverdige tidsskriftets redaktør Fraser Nelson et imponerende stykke formidlings­arbeid, idet han gjør resultater fra forsknings­fronten tilgjengelig for folk som ikke er spesialister. Den store migrasjonen er et tegn på økende velstand og ikke på ussel fattigdom, oppsummerer han i overskriften – stikk i strid med det som ofte blir hevdet fra presumptivt velinformert hold.

Konklusjonen er underbygd med formidable mengder data.

Hos Verdensbanken har en global migrasjons­database vært tilgjengelig i fire år. I en vitenskapelig artikkel fra 2014, offentliggjort som eget kapittel i International Handbook on Migration and Economic Development samme år, har den amerikanske utviklings­økonomen Michael A. Clemens analysert befolknings- og migrasjons­data fra over hundre land gjennom femti år, nærmere bestemt tidsrommet 1960-2010.

Clemens har sett nærmere på hvilken andel av personene som er født i de forskjellige landene, som bodde i et annet land i de fem tiårene det er tale om. Når disse andelene sees i sammenheng med brutto­nasjonal­produktet (BNP) pr. innbygger i alle de respektive landene, avtegner analysen et forbløffende klart bilde, som finnes i de nevnte publikasjonene og gjengis av Spectator-redaktøren:

Vi har altså noe som ligner fem lagvis liggende, omvendte U-kurver. De forteller alle den samme historien: Idet et lands BNP pr. innbygger går oppover mot et beløp svarende omtrent til det 7.500 dollar var verdt i 2005, øker også den samlede tilbøyelig­heten til å utvandre derfra. Det er først når landet blir svært velstående at utvandringen faller til noenlunde samme nivå som den gangen det var svært fattig.

Man utvandrer altså i beskjeden grad fra svært fattige land fordi man ikke har råd til turen, og ditto fra svært rike land fordi man har det godt der. Siden det er blitt billigere å reise, og man reiser stadig bedre informert, øker tilbøyelig­heten til å utvandre med tiden, noe som gjenspeiles ved at den omvendte U-kurven løftes for hvert tiår.

Fordi deler av Afrika og Asia er i ferd med å komme seg ut av den aller verste fattigdommen, øker altså utvandrings­trykket, noe som åpenbart resulterer i et innvandrings­trykk i de rikeste landene. Noe annet er det ikke mulig å lese ut av dataene.

For vårt land innebærer det at innvandringen fra Afrika og Asia, som hvert år allerede tilsvarer omtrent hver fjerde nyfødte i Norge, i fravær av en langt strengere innvandrings­politikk kommer til å øke kraftig i tiårene fremover. Det ville i praksis bety at Norge i løpet av århundret omgjøres fra en ganske homogen nasjonalstat til et land hvor de opprinnelige nordmennene simpelthen er en av folke­gruppene.

Om man ser større på saken, er det kanskje Europa som står for fall slik Romerriket gjorde det, om enn prosessen ikke vil ta flere hundre år denne gangen.

Dessverre for Norges vedkommende har ikke kunnskapen formidlet av Michael A. Clemens og Fraser Nelson funnet veien gjennom de tykke murene hos Statistisk sentralbyrå (SSB).

Det som går for å være den beste kunnskapen der på fortet, er beskrevet i SSB-notat 2014/23, forfattet av Kjersti Norgård Aase, Marianne Tønnessen og Astri Syse. På sidene 25-26 i notatet dokumenteres SSBs egne økonometriske modell, benyttet til å lage prognoser for fremtidig innvandring, utarbeidet av Ådne Cappelen, Terje Skjerpen og Marianne Tønnesen. (En tidligere versjon ble utarbeidet av Cappelen i samarbeid med Helge Brunborg.)

For andre enn fagfolk er det ikke så lett å se det av formelen som står nederst på notatets side 25, men en av antagelsene i denne modellen er at innvandringen til Norge vil avta når forholdet mellom Norges BNP pr. innbygger og utvandrings­landets BNP pr. innbygger går ned.

Hvis Norge holder seg omtrent like rikt, og utvandrings­landet blir rikere, sier altså SSB at utvandringen til Norge blir mindre. Uansett hvor fattig utvandrings­landet var i utgangs­punktet. Det Verdens­bankens data forteller oss, er at denne lov­messig­heten bare gjelder mellom land hvis BNP pr. innbygger er mer enn det 7.500 dollar var verdt i 2005.

SSB forteller med andre ord at innvandringen vil gå ned når svært fattige land blir noe rikere. Verdens­bankens data forteller at den vil gå opp.

Hvem tror du på?

Verdensbankens data utgjør et så solid bevis for at det forholder seg motsatt av det SSB sier, at den økonometriske modellen fremstår som fullstendig akterutseilt av virkeligheten.

Det å benytte et demografisk modellverk som ikke tar hensyn til migrasjons­data fra over hundre land gjennom femti år, er som å drive med cellebiologi uten mikroskop, eller astronomi uten teleskop. Det er å unnlate å ta i betraktning kunnskaper som nå finnes på området takket være nye instrumenter.

Hvilken unnskyldning finnes det for å la foreldet vitenskap ligge til grunn for politiske beslutninger? Ville vi finne oss i et helsevesen som kurerer bakterie­infeksjoner med årelating?

Den eneste unnskyldningen som er mulig å komme opp med i dette tilfellet, er at kunnskapen er forholdsvis ny. Men det er grenser for hvor lenge det som skulle være landets fremste statistiske kompetanse­miljø, kan fortsette å ignorere den viktigste nye migrasjons­forskningen. Jo lenger det pågår, i desto større grad er det en vitenskapelig skandale.

Hvis det er i orden for landets fremste tillits­valgte at både de selv og befolkningen føres bak lyset på denne måten, er det også en politisk skandale og et demokratisk kjempe­problem.