Justisminister Andres Anundsen (Frp) har laget film! I filmen Trygghet i hverdagen har justisministeren tillatt seg å fortelle, i egen regi, hvilke tiltak hans departement har gjennomført siden den blå regjeringen kom til makten for knappe to år siden. Det er en imponerende liste som forteller mye om regjeringen og Anundsens handlekraft. Alle tiltakene som presenteres setter regjeringen Stoltenberg og dens justisministre i et lys av handlingslammelse. Og man tar seg i å spørre om dette er den egentlige grunnen til at landets eliter med journalistene i spissen har arbeidet på høygir de siste dagene for å frata Anundsen ære og troverdighet?

Allerede samme dag som filmen ble lansert, flesket Dagbladet til med overskriften: Slakter Anundsens «propaganda»: – Framstår som en blanding av førsteårs-journaliststudent og Kim Jong-un.

Det faktum at justisministeren har tatt journalistens rolle i filmen, har fått de selvhøytidelige journalister til reagere kraftig. De har fortalt oss at justisministeren gjør jobben dårlig – og enda verre – han er frekk nok til først å kritisere journalistene, for deretter å benytte seg av deres troverdighet. Jeg holdt på å si, hvilken troverdighet?

Kjetil-Stormark-bw

Kritikken nærmer seg det parodiske i Dagblad-artikkelen som siterer forfatter Kjetil Stormark (foto). Stormark mener å gjenkjenne noe av verdens aller verste diktaturer i filmen!?

– Det er noe nordkoreansk over filmen, sier journalist og forfatter Kjetil Stormark til Dagbladet.

Tusener av uskyldige mennesker sitter i Nord-Koreas mange fangeleire. De lever et liv vi bare kan ane forferdelsen i. I respekt for disse menneskenes lidelser og i respekt for alle som lever sine liv under diktaturets åk, kan vi ikke le av Stormark, men vi kan riste på hodet av hans idioti. (Indoktrineringen og grusomhetene skildres i Blaine Hardens bok fra 2012, Flukten fra leir 14, en beretning fra Nord-Korea).

ANNONSE

Foruten å snakke om å låne troverdighet fra et journalistisk format, spekulerer Stormark i justisministerens etiske redelighet. Men kan en mann som sammenligner Anders Anundsen med Kim Jong-un overhode snakke om etisk redelighet?

– Man låner troverdighet fra et journalistisk format ved å benytte seg av journalistisk materiale. Fortellerteknikken er i grenseland for hva som oppleves etisk redelig, og de som svarer er neppe helt ærlige, sier Stormark.

I Dagsnytt atten  (26.08.) var førstelektor ved Markedshøyskolen i Oslo, Kjell Terje Ringdal og journalist og kommentator i Dagens Næringsliv (DN), Eva Grinde (foto) invitert til studio for å snakke om Anundsen og hans film. Grusom, vanvittig og helt vilt var adjektiver de to brukte i beskrivelsen av justisministerens video. Grinde avslørte sin stand på en utmerket måte da hun snakket om journalistenes instinktive reflekser.

-Jeg tror ikke folk flest nå setter seg ned og pugger denne filmen til Anundsen på 32 minutter. Men det kan hende, og det er jeg ganske sikker på, at folk ikke har fullt så instinktive reflekser som det vi journalister og kommentatorer har når det gjelder alle de feilene i boken han gjorde i den temmelig grusomme filmen som det er.

Eva Grinde om Nav

Heldigvis har Grinde helt rett. Vanlige folk mangler journalistenes instinktive reflekser på å angripe enhver som prioriterer lovlydige borgeres sikkerhet i dette landet. Tvert imot så evner vanlige folk å se forbi justisministerens form. Vi er langt mer interessert i innholdet. Det er viktigere for oss å vite hva som er gjort innen kriminalomsorg og beredskap enn hvordan dette presenteres.

Ringdal mente å vite at de som intervjues i filmen ble intervjuet med en psykologisk revolver.

-Jeg ser en tung revolver som heter Anders Anundsen.

Dermed tok Ringdal en Stormark og ledet tankene inn på nordkoreanske tendenser.

Påstanden falt på sin egen urimelighet allerede på Dagsrevyen samme kveld. (En sak av slike dimensjoner – man har tross alt tråkket på journalistenes tær – er naturlig nok innslag i flere program, i flere kanaler, i flere dager). Dagsrevyen kunne fortelle at flere mener Anundsens film gir et fordreid bilde av virkeligheten, og intervjuet fagforeningsmannen Farukh Quereshi. Han hadde allerede uttalt seg svært negativt om filmen: – Denne videoen er en skam. Bare så det er sagt, så leder heller ikke Quereshis uttalelse tankene hen mot de nordkoreanske tendenser.

Quereshi er leder for Oslo fengselsfunksjonærers forening og virket slett ikke redd for å kritisere justisministeren på Dagsrevyen. Men også en fagforeningsmann må snakke sant foran kamera, og Quereshi sa akkurat det Anundsens film bekrefter; at cellekapasiteten har økt! Som fagforeningsmann kjemper Quereshi selvsagt for flere ansatte i fengslene og benyttet anledningen til å peke på bemanningsproblemet. Økt bemanning har man imidlertid krevd i flere tiår ved Oslo fengsel, noe Quereshi selv sa til aktuell.no i april i år.

-De (fengselsbetjentene, min anm.) har i flere tiår krevd flere ansatte. 500 betjenter til er et minstekrav, men de snakker for døve ører.

Dagsrevyens gravende journalister hadde tatt turen til Nordland for å snakke med leder i Politiets Fellesforbund i Salten, Geir Nordkil. Fagforeningslederen har uttalt seg svært kritisk om filmen. Ingen nordkoreanske tendenser i Nordland heller – med andre ord. Dagsrevyens journalister glemte forresten å opplyse om at Nordkil også er lokalpolitiker. Han er KrF-mann og har sittet i Bodø bystyre som representant for KrF. Et parti hvis fremtoning mer og mer ligner en beinhard motstander, snarere enn en samarbeidspartner til regjeringen.

Hykleriet rundt Anundsens film topper seg i journalistenes plutselige omsorg for skattebetalernes penger. Filmen koster om lag 50 000 kroner; altså et komma i statsbudsjettet. Det kan godt være pengene kunne vært brukt bedre ved å informere via andre plattformer, men når store deler av norsk presse suger titalls millioner opp fra statskassen i pressestøtte hvert år, blir journaliststandens omsorg for hvordan 50 000 skattekroner brukes en avslørende forestilling. Pressestøtte bevilges over statsbudsjettet for angivelig å gi oss meningsmangfold. Ikke narr meg til å le!

Det var ikke mye omsorg for skattebetalernes penger da det ble kjent at UD under utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) bladde opp en million kroner for en Støre-bok. Støre trakk seg visstnok fra dette bokprosjektet, men har journalistene skrevet noe om hva som skjedde med den bevilgede millionen? For denne millionen kunne nemlig Anders Anundsen laget en informasjonsfilm hver eneste måned frem til sommeren 2017.

Filmen Oljeberget er en dokumentarfilm fra 2005. Man fulgte Jens Stoltenberg (Ap) i to år frem mot valgseieren samme år. Stoltenberg har hovedrollen i filmen, og apropos Nord-Korea, så fremstilles Stoltenberg – i en film finansiert med folkets skattepenger – som nasjonens gode leder.

oljeberget

Filmen «Oljeberget» hvor statsminister Jens Stoltenberg er hovedperson, har blitt omtalt som «Ap-reklame med statsstøtte». I dag har filmen premiere, men ikke alle er like fornøyde. Totalt har filmen fått over tre millioner kroner i offentlig støtte.

Tre millioner kroner – ikke til en informasjonsfilm om hva regjeringen Stoltenberg hadde fått til (Kanskje ikke mye å lage film om?) men ren reklame for Ap! Hvor var journalistenes omsorg for folkets penger den gang?

Det verste pengesluket hva gjelder PR, egenreklame og kommunikasjonsrådgivere var nyheten om at Stoltenberg-regjeringen bruker en milliard på PR. For denne summen kunne Anundsen produsert filmer herfra til evigheten. Men heller ikke denne gigantsummen på en milliard fikk våre journalister til å tenke nevneverdig på skattekronene som renner ut i Det nye Norges dannelsesprosjekt.

Eva Grinde ga i Dagsnytt atten uttrykk for at det ikke er filmen, men debatten rundt den som kan ha en effekt. Dermed bekrefter hun at journalistene bevisst styrer unna hva de ikke vil høre. Dersom en Frp-statsråd gjør noe positivt for trygghet og beredskap, snakker man heller om presentasjonsformen, enn om hva som er gjort. Man snakker heller om ordet snikislamisering enn om islamiseringen som faktisk foregår, man snakker heller om de såkalte høyreekstreme enn om de underliggende årsakene til at stadig flere europeere demonstrerer mot samfunnsutviklingen fordi de frykter fremtiden. Kort sagt: Man unngår ubehagelige politiske spørsmål ved å debattere debatten. Man konstruerer meta-debatter ved å debattere form og ikke innhold.

DN-journalist Eva Grinde var i Dagsnytt atten usikker på om Anundsen lot seg tukte slik hun ønsket.

-Jeg er ikke sikker på at han føler seg fullt så banket opp som vi synes han burde føle seg.

Og jeg er ikke sikker på om journalistene føler seg fullt så usle som jeg synes de burde føle seg.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629