Er Jens Stoltenbergs inntreden nok til å løfte Arbeiderpartiet? Han kan være populær som person fordi han har innlagt seg fortjenester internasjonalt, men det betyr ikke at han er populær som politiker. Velgerne er blitt smartere. Konfliktlinjene blir stadig tydeligere, og Stoltenberg er på parti med EU og krigen i Ukraina. Det er særlig det siste han er blitt identifisert med. – Våpen er veien til fred, sa Stoltenberg. Det er så u-sosialdemokratisk som det kan få blitt.
Selv om vi ikke har sett tendenser til krigsprotest, er det neppe dristig å si at det ikke er noen krigs-entusiasme i det norske folk.
NRK dro i Nyhetsmorgen frem en journalist fra Politiken som ba Norge skamme seg fordi staten er krigsprofitør. Norge ligger på 11. plass på listen over land som har gitt mest til Ukraina. Danmark er på 6. plass. Dette er en innsats som ikke forsvarer Norges rolle som humanitær stormakt. Det er heller ikke en investering som trygger våre barns fremtid og frihet, messet dansken.
NRK ville kanskje jazze opp stemningen ved Stoltenbergs entré? De andre partiene er samstemte om at krigen skal fortsette, selv om alt tyder på at den nå er tapt. Det er ingen diskusjon i Norge om dette scenariet.
Stoltenbergs navn vil for all fremtid være knyttet til hans langvarige innsats som Natos generalsekretær, og det er ikke sikker at den blir ærerik.
Norske journalister har i lang tid latt nasjonal stolthet trumfe substans, men Stoltenberg er ingen sportsutøver. Han har vært talerør for Krigspartiet som har styrt Washington i mange år og forlenget en krig som har kostet rundt en million drepte på begge sider. Det offisielle Norge har vært fanatisk opptatt av skadene Israel har påført en fiende som truer med å utslette dem og som bruker befolkningen som skjold. Men de snakker ikke om at de selv er krigførende i Ukraina mot en nabo vi tidligere har ført en forsiktig linje overfor.
Stoltenberg har vært spydspiss for denne politikken, som er et brudd på norsk sikkerhetspolitikk gjennom hele den kalde krigen. Etter Murens fall la også Norge ned forsvaret. Likevel oppfører europeiske land seg som om de kan ta en kamp med Russland, som de påstår vil rulle over Øst-Europa hvis de får sjansen.
Det henger ikke på greip.
Med Trump kommer det et oppgjør med denne politikken. Amerikanerne har blødd for Krigspartiets «endeløse krig». At europeere ikke forstår at dette er en linje som burde tiltale også dem, sier noe om at en imperialistisk elite har kidnappet det politisk ordskiftet. De ofrer sin egen befolkning.
Mediene er fullt og helt på globalistenes side, enten det er krig eller grønt skifte. De bruker Trump-hat som brennstoff, men det gir ikke nok energi.
I norske medier er Stoltenberg fremstilt som den som temmet Trump. Det er noe som vil bli hentet frem igjen nå som Trump bruker toll som politisk våpen.
Trump likte Stoltenberg fordi han la seg i sælen for å få opp forsvarsbevilgningene til 2 prosent av BNP. Nå vil Trump ha 5 prosent. Det er neppe realistisk, men 3 prosent er et logisk skritt hvis Europa skal gjenreise forsvaret.
Stoltenberg har en rekke bindinger internasjonalt. Davos, Bilderberg, München og ikke minst EU.
Målet til Støre og Stoltenberg er å få Norge inn i EU.
De gambler. Krig er et ris bak speilet. Det samme er handelskrig.
Nordmenn er blitt skeptiske de senere år. De har lært seg at ikke alt som skinner er gull.
Vår gamle skepsis til høye herrer har våknet til liv.
Det har gått opp for folk at spillet om energi ikke nødvendigvis har våre interesser for øye.
Vi er en brikke. Høye herrer sier alltid at de «vet best». Men etter å ha iaktatt Støre over flere år, har folk konkludert med at det ikke stemmer.
Etter noen innledende ord på Slottsplassen om at det var den første rene Ap-regjeringen på 25 år, hadde Støre bare floskler å by på.
Men journalistene er begeistret! De har fått det som de vil.
Tone Sofie Aglen i NRK: Dette kan snu opp ned på alt.
Statsminister Jonas Gahr Støres plan for å slå tilbake er som hentet ut av en film. Jens Stoltenbergs spektakulære comeback er ikke nødvendigvis en mirakelkur, men Ap’s beste håp.
Under valget i USA så vi at kjendisfaktoren ikke var nok. Det er den neppe i dagens Norge heller.
Virkeligheten veier tyngre.