Inger Anne Olsen skriver en kommentar om tidens store folkevandring mot Europa. Hun poengterer at ikke alle kan bo i Europa, men ønsker at alle skal ha et pass så de kan reise hvor som helst. Gjerder ved grensene vil hun heller ikke ha noe av. Hun tenker også tanken at mennesker kan komme til Norge på bekostning av velferdsstaten.

Når man er forelder i dagens situasjon så er det grunn til bekymring. Fortsatt tenker jeg at vi burde hjelpe mennesker i nærområdene de kommer fra. Samtidig bekymrer meg for hva jeg skal si til mine barn og barnebarn når Norge kanskje er gitt bort til fremmede mennesker og kulturer.

Inger Anne Olsen tenker på en annen måte.

Vi gjør mye for å hjelpe dem. Bare i Middelhavet er 188.000 skipbrudne blitt reddet siden nyttår. Men vi endrer ikke vilkårene, og vi river ikke gjerdene. I stedet diskuterer om vi kanskje bør bombe smuglerbåtene i nordafrikanske havner, før de legger fra kai. Kontrollen øker, og gjerdene bygges høyere. Selv om vi vet at svært mange av migrantene vil ha krav på beskyttelse.

—-

Krig og nød forsvinner ikke med det første. Alle kan ikke bo i Europa, i hvert fall ikke med støtteordninger som de vi ønsker å ha i Norge. Men når stengte grenser og høye gjerder er en av grunnen til at tusenvis dør, er det et moralsk dilemma også for oss som forsøker å stenge oss inne.

Men trenger vi likevel en selvransakelse, for vår egen skyld? For hva skal vi svare barn og barnebarn når de i fremtiden spør oss hva vi tenkte eller gjorde mens tusenvis av mennesker døde på vei til å spørre om vi hadde plass til dem?

Aftenposten

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629