Kommentar

Den destruktive toleransen: Når friheten blir for stor tipper den over i noe annet. Den blir destruktiv. Vi har for lengst passert dette stadiet. Vanlige mennesker vet det. Men ikke de som er satt til å styre: eksemplene om asylrett for barn hvis foreldrene truer med å lemleste døtrene, og Utdanningsdirektoratets forbud mot utestengning av elever som kommer for sent, vitner om en mentalitet som ikke er av denne verden.

Utlendingsnemnda, UNE, har gitt opphold til rundt 50 familier der det ble vurdert for mulig at foreldrene kunne komme til å omskjære jentene hvis de ble sendt tilbake. Noen foreldre skal også ha truet med å la jentene omskjære. Dette reagerte innvandringsminister Dag Terje Andersen på: det skal ikke være en slik automatikk. Da vil alle kunne true med å la jentene omskjære, og få bli. En slik automatisk rett ville frata myndighetene kontroll med innvandringen.

UNE har selv bestemt at dette er asylgrunn. Statsråden protesterer. Men så kan Aftenposten dokumentere at departementet ved flere anledninger er gjort oppmerksom på praksisen. Hvorfor har de ikke gjort noe med det? Det later til å være mye vanskeligere å stramme inn enn å slakke på kravene. Man ser ut til å søke etter et kategorisk imperativ: gjør mot andre osv, og finner dette i feks. Barnekonvensjonen. Den slår fast at foreldrenes situasjon ikke spiller noen rolle for vurderingen av barnets rettigheter. Myndighetene plikter å beskytte barnet. Hvis barnet risikerer kjønnslemlestelse hvis det sendes tilbake, har myndighetene plikt til å la det få bli i Norge.

Aftenpostens Inger Anne Olsen hadde en helsides kommentar hvor hun etterlyste politikernes ansvar i et valgår. Barnekonvensjonen er helt klar på dette punkt.

Det er den. Men kanskje det er noe i veien med konvensjonen. Kanskje den ikke er ment å leses på en så kategorisk måte?

Hvis det har skjedd et havari har man plikt til å redde de overlevende. Men på et eller annet tidspunkt blir livbåten full. Hvis man tar om bord flere, vil den synke. Men det er det UNE, professor Hanne Sundby og Inger Anne Olsen sier: alle skal tas om bord, uansett. Det er uvesentlig om det fører til at alle til syvende og sist drukner.

Bildet er brutalt, men verden er brutal. Det finnes ikke ressurser i Norge til å ta imot alle. Det finnes fremfor alt ikke nok menneskelige ressurser. Den grensen er allerede overskredet. Regjeringen vet det. Men vil ikke erkjenne det. Det sier sitt om ansvarsfraskrivelsen at en person som Dag Terje Andersen bestyrer departementet med ansvar for asylsøkere. Hans kompetanse så vi i avtalen med Aker ASA. Ap har en dyktig politiker i statssekretær Libe Rieber-Mohn. At hun ikke slipper til, sier noe om at man ikke vil.

Autoritet

Gausdal videregående ville gjerne gjøre som andre skoler: elever som kom for sent slapp ikke inn i undervisningen. Elevrådet klaget til sentrale myndigheter, og Utdanningsdirektoratet ga dem rett: en lærer har ikke rett til å utestenge en elev for en slik forseelse. Det er for strengt. Kun rektor kan gjøre det.

Leder av Elevorganisasjonen, Håvard Vederhus, driver interessekamp omtrent som det var en lønnskamp. Han stiller maksimalkrav, og tar ikke noe ansvar for skolen som helhet. Det er ikke lenge siden han var mot kameraovervåking på skolen, da det var en krenkelse av personvernet. Nå er han mot at lærer kan utestenge, fordi lærer da er aktor og dommer i samme person! NRK-journalisten syntes nok det var en drøy sammenligning, men brukte den selv overfor rektor på Gausdal, og ga den dermed legitmitet.

Alle «vet» at lærerens autoritet er utsatt. Når direktoratet fratar læreren en så enkel forføyning som utestengelse, så sier det to ting: man bryr seg ikke om lærerens situasjon, man er ideologisk forstokket og befinner seg på en annen planet.

Det er mange grunner til at situasjonen i samfunnet er som den er. Men vi ser igjen og igjen at sentrale myndigheter nekter å ta virkeligheten inn over seg, og fortsetter en kurs som alle andre ser fører rett i avgrunnen.