Sakset/Fra hofta

Inger Anne Olsen har betydelig armslag i Aftenpostens spalter. Slagene går som regel den ene veien. Nylig ansatte avisen Thomas Boe Hornburg som Håvard Narums etterfølger. Han slår også bare én vei. Det gir avisen slagside og manglende selvkritikk.

Hvor galt det kan føre av sted, gir Olsens kommentar om Arfan Bhatti i dag et grelt eksempel på. Det er nok mange innad i avisen som også gremmer seg. Men har man sagt A, må man si B: Noen vil at Aftenpostens kommentatorer skal ha en så kraftig slagside.

Tittelen har en ironi på egne vegne som neppe er tiltenkt: Forsvar for en rabiat muslim

Kommentaren bygger på en serie premisser. Document.no har fremhevet spesielle utsagn.

1. Kanskje har han brutt norsk straffelov med sin aggressive retorikk og sin mulige medvirkning til å publisere en video mot norske myndigheter. Men det er slett ikke sikkert. Og så lenge han holder seg på riktig side av loven, kan ingen hindre Arfan Bhatti i å arbeide for å innføre sharia i Norge. Uansett hvor sterkt man måtte mislike det.

Motforestilling: Joda, norske politikere, skoleledelse, myndigheter generelt, kan vedta lover og bestemmelser som hindrer innføring av sharia. Man kan f.eks. forby religiøse hodeplagg i skolen. Olsen fremstår som en person som ønsker mest mulig adgang til å arbeide for sharia.

Mangfold?

Og etter flere tiår med en tilsynelatende lammende enighet har norske muslimer begynt å snakke høyt om hvilken retning de tilhører, og hvordan de mener islam skal praktiseres. Det er en stor fremgang, selv om det nødvendigvis må medføre splid og uenighet.

Det virker som om Olsen er glad for at mangfoldet nå viser seg på muslimsk side. Men er dette det norske mangfoldet vi er blitt prediket, eller kan det tenkes at det muslimske mangfoldet vil fortrenge det andre mangfoldet, det vil trodde og ble fortalt var en velsignelse?

Fredet

Først konstaterer Olsen at Bhatti har full rett til å arbeide for sharia, så konstaterer hun at han har rett til å være ekstremist. Når hørte vi Olsen hevde at høyreekstreme har rett til å arbeide for sitt syn med samme selvfølgelighet, for retten til å omdanne Norge til noe helt annet? Hun synes også å forskuttere at han er fredelig. Men hva vil det si å være fredelig hvis man er ekstremist? Disse problemene hopper Olsen bukk over. Hun lander Bhatti trygt.

I dette landskapet er det ingen tvil om at Arfan Bhatti er en ekstrem islamist. Det kan man mislike intenst, men han har rett til å være det, så lenge han ikke er voldelig eller truende. Han skjuler seg ikke og bruker fullt navn når han fremfører sine meninger.

Glideflukt

Olsen har blitt varm i trøya. Nå går hun over fra «nøytralitet» til å se verden fra Bhattis synsvinkel. Hun tar forbehold om at ekstremisten ikke går inn for vold, og så freder hun hans voldelige trusler mot norske myndighetspersoner. Det er drøyt.

Selv en blind høne kan finne korn, og når Bhatti minner om at land som går inn i en krig, utsetter seg for fare, sier han ikke annet enn det vi allerede vet. En slik uttalelse er bare problematisk dersom den fremsettes som en trussel.

Olsen serverer så et synspunkt som krysser grensen til det latterlige, men samtidig er det hårreisende, på nivå med en skoleavis.

Like norsk som Kongen

Arfan Bhatti er født og oppvokst i Norge, med innvandrede foreldre, og altså like norsk som Kongen. Bhatti har sterkt avvikende synspunkter på religion, forskjellig fra folk flest og forskjellig fra de aller fleste norske muslimer. Men så lenge det skjer med fredelige midler, har Bhatti like stor rett til å arbeide for å innføre sharia i Norge som Siv Jensen har frihet til å arbeide for å innføre Frps program.

Dette er pinlig for Aftenposten.

Det er også sammenligningen med kristne misjonærer. At dette har kommet på trykk i avisen til Haugsgjerd, Stanghelle, Åmås og Madsen, tjener dem til liten ære. Det sier noe om at avisen har fått et miljø der de mest vanvittige meninger får komme på trykk.

Hvis ikke Norge har plass til folk som argumenterer for sharia med demokratiske midler, bør vi overveie å kalle hjem våre egne kristne misjonærer, som er sendt ut på misjonsmarken med betydelig statlig støtte.

At Ola Storeng og Inger Anne Olsen tilhører samme avis, er ikke noe bevis på mangfold.

 

Les også

-
-
-
-