Sakset/Fra hofta

Er Document en opphopning av negative nyheter? Det er lovlig å skyve verden vekk, holde den på avstand, men verden forsvinner ikke av den grunn. Argumentet om «opphopning» er mer et ønske om et retusjert bilde, et som er lettere å leve med.

Israelerne har ikke råd til den form for luksus. De hører med ekstra skjerpede ører. Fienden befinner seg i naborommet.

Når israelerne hører hva IS i Sinai kalte seg, forstår de hvem som er adressaten:  Jerusalems krigere. Får vi med oss hva dette betyr? Gidder vi? Eller bruker vi avstandens latskap?

Lørdag blev fem egyptiske soldater dræbt i de seneste af en række baghold, som den ultraradikale gruppe står bag. Sidste år svor en lokal gruppe kaldet Tilhængere af Jerusalem troskab med Islamisk Stats kalifat og tog navneforandring til Sinaiprovinsen.

Mangel på denne refleksjon, mangel på fantasi, gjør at vi ikke forstår.

Da står vi igjen med et bilde som er splintret. Nyheter om bilbomber eller selvmordsbombere blir rutine. Slik mistet i sin tid verden interessen for borgerkrigen i Libanon. Alle bilbomber lignet på hverandre. Hvis ikke mediene går under huden på storyene, vil det samme skje med IS-historiene. Vi vil venne oss til det.

Selv om vi ut fra øyekroken ser de røde flaggene gå opp.

Synke

Noen ganger skal man la storyen synke før man klarer å ta den inn. I helgen ble en enorm bombe sprengt i en irakisk by, på selveste eid-al-fitr. Det var en isbil som gikk i luften. 120 mennesker ble drept. Hvorfor isbil? Fordi barn flokker seg rundt en isbil. De som planla massakren visste hva de gjorde.

Det tar tid før man klarer å ta slike intensjoner inn over seg. Shiaenes barn fortjener ikke å leve.

suruc.bombe.mann

I dag har det eksplodert en stor bombe i Suruc i Tyrkia, blant 300 ungdommer som ønsket å gjøre dugnad for å bygge opp igjen Kobane. 28 er drept og over 100 såret. En slik hendelse berører tusenvis av mennesker direkte.

Det var tema for Lars Vilks-komiteens siste møte: Hva gjør terroren med oss? Hvor mange rammer den? Hva er virkningene i ettertid?

Vi husker all oppmerksomhet rundt WMD – weapons of mass destruction: Georg W. Bush fikk skylden for å lyve. Det var ingen WMD.

Nå er det noen som ikke nøler med å bruke WMD, og går etter fabrikker som kan bli enorme katastrofer.

Eksplosjonen på en kjemisk fabrikk utenfor Marseilles forrige uke kunne blitt ragnarok.

Med teskje

Vi er inne i noe vi har vanskelig for å ta inn over oss.

Document mener det er viktig at noen gjør det. At noen «record» det som skjer og funderer på hva som foregår, hva det betyr.

Det er en slags selvutdannelse i dette. Verden er i så rask endring at det krever den ytterste anstrengelse å følge med. Jeg har ofte snakket om kontrakten mellom leserne og redaksjonen. Det er vår plikt og mandat å beskjeftige oss med endringene. Leserne skal slippe å gå ut selv og følge med. Vi skal ta bryderiet med å dekke og grunne over det som skjer.

Slik alle som på en eller annen måte ble berørt av Chattanooga ikke kommer til å bli ferdig med det. Det fortsetter. Det føyer seg inn i en rekke. Det å skape mening av disse hendelsene er maktpåliggende hvis vi skal bevare vår forstand. Det er ikke slik at vi skal skåne oss selv, for disse hendelsene vil innhente oss.

Det er det det handler om når vi leser om gutter fra Østfold som drar til Syria. Det er et personlig moment til stede, ikke bare for dem det dreier seg om, men også for oss.

Det er tungt å fordøye, og vi trenger tid. Optikken og sanseapparatet må være riktig innstilt.

Tett

Begivenhetene kommer tett. Noen detaljer fester seg.

Mohammad Yussuf Abdulazeez fikk ikke sikkerhetsklarering til å arbeide i atomkraftverk. Noen må ha tenkt, og tatt et forbehold. Just in case.

Tilfeldighetenes spill. Det personlige element som med terror kan få enorme konsekvenser.

Det er ikke slik at man blir paranoid av å dvele ved tingene. Tvertimot. Det er kun ved å studere dem metodisk og lenge at man klarer å forholde seg til realitetene, også de helt nye og uten sidestykke.

Til å gjøre jobben trenger vi lesernes støtte. Vi føler mange forstår vårt prosjekt. Det er ikke alt man trenger å ta inn over seg. Men noen må gjøre det, hele tiden. Profesjonelt. Vi håper du vil bidra til at vi kan «være der», også når du selv synes det kjennes tung og helst vil slippe.

Vi er inne «for a long haul», for en langdistanse.