Tavle

Tilbake i Oslo etter vårt fjerde besøk hos MIFF i Trondheim. Trondheim er en annen by, mer lokal, roligere, med sterkere særpreg. Oslo er ved å flyte ut.

Værnes-vaktene er «solide trøndere». Forrige gang jeg landet på OSL utland la jeg merke til siste sikkerhetsvakt før utgang: Han hadde skjegg som en salafist, med barbert overleppe, og sto og mumlet. Det var ikke så vanskelig å forestille seg at det var bønner.

Han var på jobb og kunne ikke utføre bønnen, men tok den stående.

Når du ansetter en salafist som sikkerhetsvakt er sikkerhetshullene hos ledelsen ganske stor. Dette er symptomatisk for en mentalitet som er sterk i Oslo-regionen. Selv synes de det går godt.

OSL får en ny terminal. Det er også et tegn på fremskritt. Alt som blir større, alt som viser at Oslo-regionen vokser. Er det sikert at nordmenn vil ha like god råd til å reise i fremtiden?

På samme dag som de andre partiene presenterer Syria-avtalen, kom NHO med prognosen om en mye høyere arbeidsledighet enn antatt. Men det går ikke inn.

De som styrer er blendet av stråleglansen fra en lysende fremtid.

MIFF er en viktig arena fordi det er ett av de få steder der man offentlig kan snakke om de store temaer i vår tid.

Neste foredragsholder i MIFF Trondheim er danske Klaus Wivel, som har skrevet boken Den siste nadver, om fordrivelsen av de kristne fra Midtøsten. Han skal på turne blant MIFF-foreninger i hele Norge.

Hvorfor gjør Wivel dette? Sikkert fordi bokens tema engasjerer ham dypt, men også fordi det å komme ut og møte mennesker er givende. Det kan ikke byttes ut eller kompenseres med noe annet. Levende mennesker.

I Trondheim MIFF er det mange hyggelige sådanne, over tid utvikler publikumm antenner for hva man forsøker å si.

Takk Trondheim!