De tre forfatterne av boken «I krigens hus» med undertittel «Islams kolonisering av Vesten», er blitt bebreidet for at de legger en for stor grad av intensjonalitet inn i utviklingen. De går langt i å antyde at det nærmest eksisterer en masterplan for overtakelsen av Europa, eller i det minste at tilvandringen er styrt.

Dette påsto Klaus Wivel i Weekendavisen. Det var det ene suspekte poeng. Det andre var kilden: en serbisk forfatter ved navn Serge Trifkovic, en fyr som benkter Srebrenica og har støttet krigsforbrytere foran Haag-domstolen.

To av forfatterne, Lars Hedegaard og Merete Brix, svarer i siste Weekendavisen, og på nettstedet sharia.dk: : Klaus Wivel som mccarthyist

Det er forståelig at de vil gjendrive påstanden om å være på parti med en Srebrenica-benekter.

«Men når det nu er ham så meget om at gøre at få forfatterne placeret på samme hold som serbiske folkemordere, skal vi gøre ham opmærksom på, at Torben Hansen og Lars Hedegaard sammen med bl.a. Søren Søndergaard fra Enhedslisten og direktør Klaus Carsten Pedersen fra Det Udenrigspolitiske Selskab i 1995 tog initiativ til at oprette protestorganisationen «Appel til anstændigheden», som efter bedste evne prøvede at råbe den danske offentlighed og regering op til en indsats mod serbernes hærgen, herunder ikke mindst massemordet i Srebrenica. Vi arrangerede også en international konference om de serbiske krigsforbrydelser i Landstingssalen, og Det Udenrigspolitiske Selskab udgav indlæggene i form af en bog med titlen Bosnia and the West, redigeret af Lars Hedegaard.

På den baggrund finder vi det muntert, at netop vi skal slås i hartkorn med Bosniens mordere.»

Det andre gjelder sak, men Wivel forsøkte å kompromittere også den ved å kompromittere kilden: Det var hos Serge Trifkovic de tre forfatterne først fant henvisningen til den såkalte Mekka-erklæringen som Konferansen av islamske stater kom med i begynnelsen av 1981.

Nå sier Hedegaaard og Brix at de fant en henvisning, men det kompromitterer jo slett ikke kilden, som er selve erklæringen. Den kan fortsatt leses på hjemmesiden til Organisasjonen av den islamske konferanse: THE MECCA DECLARATION OF THE THIRD
ISLAMIC SUMMIT CONFERENCE

Den er fremfor alt en ulidelig lang opphopning av fraser som kan minne om sovjetisk og kinesisk frasemakeri, hvilket neppe er tilfeldig. Det er påtagelig at man erklærer jihad mot Israel og sier palestinerproblemet er den islamske verdens fremste. Jerusalem skal befris. Dette har en annen og mer truende klang i dag enn det hadde den gang. Er det bare i våre ører? Eller hadde lederne som forfattet denne erklæringen alvorlige ting i sinne?

Mye var prat den gangen. PLO minnes om sitt vedtak om ikke å angripe Israel fra Libanon.

Tonen er inspirert av den iranske revolusjon, og ønsket om en islamsk gjenfødelse. Derav talemåtene om en verdensomspennende ummah. Det er lett å lese ting inn i dette i etterpåklokskapens lys. Selv vil jeg velge å se ansatser til det som senere utfoldet seg: det er påfallende at jihad gjelder Israel, mens man nøyer seg med henstillinger og ber en politisk løsning for Afghanistan. Dette var bare ett år etter innmarsjen! Man brød seg ikke så veldig mye om afghanerne. Men så dukket «fighterne» opp og utenverdenen så ikke hva som ble skapt, og de korrupte arabiske regimene var med på retorikken, men sørget for at ikke veteranene fikk anvendt sin lære på hjemmebane.

Mye vann har rent under broen. Hedegaard, Hansen og Brix sier ikke at det eksisterer noen masterplan. De slår fast:

«På forskningens nåværende stadium er det umulig å peke på formelle beslutninger hos autoriteter eller stater i den muslimske verden om at jihad skal føres via de muslimske enklaver i Dar al-Harb. Men det meste av utviklingen de seneste tyve år er konsistent med en sådan utlegning.»

Den siste setning tenderer mot intensjonalitet. Det finnes også andre steder antydninger om at noen er bevisst på hva som skjer. Dette er et metaproblem, og vanskelig å bevise. For de fleste virker tanker om intensjonalitet og styrt utvikling som konspirasjonsteorier.

Forfatterne er helt klare på at det er samspillet av mange elementer som driver utviklingen i en bestemt retning, og det er deres hovedforklaring.

Det minner en smule om Oriana Fallacis siste bok «Fornuftens styrke». Hennes utlegning av EUs Euro-arabiske Dialog går langt i å antyde et bevisst forræderi mot Europa. Jeg tror prosessen er mer komplisert. Forsøk på å bringe inn intensjonalitet virker bare distraherende.

Bedre å la analysen tale for seg.

Les også

-
-
-
-
-
-