Aftenposten skriver om de voldelige tilstandene på Oslo S og viser samtidig en overvåkningsfilm. I artikkelen utelater de at det er innvandrerungdom det er snakk om. De kaller dem bare «ungdommer». Akkurat som pressen gjør i Frankrike – «des jeunes». Ansatte, vektere og reisende føler seg utrygge. Velkommen til mangfoldet.

oslo%20s5

Oslo S – samling i bånn

Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Politihøgskolen forteller at Oslo S har vært et problemområde i mange år. Hun mener det er en kultur for at søkende ungdommer på rømmen oppsøker nettopp slike steder.

«Søkende ungdommer»! Ja, de søker nok både lommebøker og mobiltelefoner.

Ragnhild Bjørnebekk fortsetter: 

– Det må iverksettes tiltak som er tilstrekkelig dype, ikke kun for en kort periode. Det beste er et behandlingsopplegg i en annen del av landet. Mange av ungdommene mangler en del grunnleggende, de har for eksempel blokkert empati. En stor del av jobben blir derfor å finne ut hva som faktisk feiler disse ungdommene. Deretter kan de behandles, sier Bjørnebekk.

ANNONSE

Det eneste tiltaket som nytter for de reisende på Oslo S er å fjerne «ungdommene».  Flere av dem har sannsynligvis ikke oppholdstillatelse og for de som nå kan kalle seg norske så er Kyrksæterøra visstnok et sted man kan sende folk man vil bli kvitt.

Ungdom som mangler «en del grunnleggende» i en alder av 18 har lite håp om å se lyset og uttrykket «blokkert empati» er interessant. Forskning viser, ikke bare at psykopater generelt har mindre empati enn andre, men at de også kan skru empatien av og på når det passer dem.

Det som feiler disse ungdommene er som regel vanskelig oppvekst med voldelige fedre, avbrutt skolegang, få eller ingen tilknytninger til det norske samfunnet (med unntak av politiet, Nav og uteseksjonen), egne voldelige tilbøyninger, behov for penger, manglende empati, latskap (heller et kjapt ran enn utdannelse og jobb) og en gjengmentalitet som gjør det umulig å bryte ut av mønstret.

Hvor vil Bjørnebekk starte behandlingen av disse «søkende ungdommene»? Hjernen formes i tidlige barneår og det er vanskelig å omprogrammere de som er 18 år og eldre. Det er neppe snakk om én enkeltopplevelse som kan bearbeides av psykolog. 

Jeg jobber selv i en etat hvor mine kollegaer kommer borti niåringer som røyker crack. Hvor det store ønsket er å få en fengselsstraff så de kan bli akseptert av «sine».

Mange som begynner å jobbe med slike skjebner blir utbrente og nesten samtlige blir desillusjonerte. Det skal mye til for å rive ned og gjenoppbygge en person som er blitt mer eller mindre ødelagt fra starten av. Selv de snilleste av de snille som åpner sitt hus eller jobber for at de skal få det bedre i landet risikerer å bli ranet og voldtatt av en som velger å blokkere empatien sin.

Oslo S er full av dem. 
Aftenposten

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629