Kommentar

De herskende vil ikke bare ha makt, de vil også at deres tanker skal være de rådende. Deres prinsipp kan enkelt oppsummeres til: Det blir aldri nok.

De har humanismen på sine skjold, og med den kan de presse innvendinger og motforestillinger vekk. Hvem vil vel være inhuman?

Det er en humanisme uten innskrenkninger. Den er grenseløs. All krig og nød er en anledning og en plikt til å do the right thing. Det er nesten så man får følelsen av at dette er imperialismen i ny forkledning: Bare Vesten kan redde verden.

Det å kunne si at «nei, vi kan ikke løse krigen i Syria» streifer dem ikke. Hvis vi ikke kan løse krigen, skal vi ta konsekvensene av den.

Med et fint ord kalles dette solipsisme. En tro på at man er verdens midtpunkt. Tenåringer tror det. Men når voksne mennesker på ramme alvor tror de kan redde verden, at det er vår plikt og vårt ansvar, er noe alvorlig galt.

Denne ideologien synes å ha gjennomgått en eskalering: Fra fremmede kulturer som skulle omskape våre samfunn til noe nytt og bedre, til at det nå gjelder å gripe inn overfor en humanitær katastrofe som er menneskeskapt av kyniske bakmenn.

I stedet for å ta et skritt tilbake og spørre om konsekvenser, hiver man seg på og ser det som en ny anledning til å vise vårt «ansvar».

Det er kanskje vårt ansvar å hindre folk i å drukne. Men de samme medier som krever det, sier aldri at de må sendes tilbake. Tvert imot. De krever at de må få bli. Også dét er vår plikt.

Det tar aldri slutt.

Med tanke på de profesjonelle nettverkene som står klare og reservoaret av mennesker, vil Europa kunne befinne seg i en tilstand av humanitært hysteri.

Strømmen er så sterk og stri at man ikke rekker å sanse seg.

At dette betyr en forpliktelse til å forvandle Europa til det ugjenkjennelige i løpet av to generasjoner, har man allerede tapt av syne. Vi fikk høre at vi burde være takknemlige som fikk en enestående mulighet til å la et homogent, kjedelig samfunn avløses av et mangfoldig. Nå er det den humanitære plikten som har overtatt. Europa risikerer å gjøres til en pendant til krigene og anarkiet i Midtøsten og Nord-Afrika.

Vekkelse

Det vi stadig får høre, er:

At det aldri blir nok humanisme, ergo aldri for mange asylanter. Selv om det sitter 5000 på vent i norske mottak som har fått sine søknader godkjent og bare venter på å flytte ut i kommunene, kan Jonas Gahr Støre love å ta imot 10.000 ekstra kvoteflyktninger, på toppen av den vanlige strømmen. Og han får trampeklapp av landsmøtet og en samlet presse.

De andre partilederne kaster seg på. Senterpartiets Slagsvold Vedum er med, selv om partiets ordførere ikke er det. KrFs Hareide og Venstre kan ikke motstå fristelsen til å briljere med sin godhet. Kjell Magne Bondevik kan leke statsmannsprest.

Støre kommer i den posisjonen han ynder: som den ansvarlige, med overblikk, som kan snakke nedlatende til en statsminister som ikke forstår noen ting. Erna Solberg er da på sitt beste, for hun lar seg hverken imponere eller vippe av pinnen. Men hva hjelper dét når programleder Viggo Johansen bemerker: – Hun glir unna.

Den uansvarlige får fremstå som ansvarlig, for alle bakker ham opp. Slik forvandles også vår politikk til en galimatias-seilas.

Det gjentar seg igjen og igjen.

Norsk opinion tåler ikke mullah Krekar. Men da politiet ville sende ham til Kyrksæterøra, hvor det var mulig å holde litt bedre kontroll med ham, slo norsk presse ring rundt ham: Det var et uforholdsmessig tiltak. Da domstolen holdt med dem,  kunne de og professorene triumfere.

Slik de har triumfert når de har latt Hareide og Skei Grande tro at de gjør en stor innsats ved å spidde justisministeren og regjeringen med asylbarna.

For dem er saken uangripelig og har bare én side: godhetens. Det er typisk norsk å være god.

Det blir aldri nok. Ikke før var blekket i asylavtalen tørt, før klagen kom: Den gjaldt for få. Prinsippet om at barna går først, må gjelde alle.

Som Sylo Taraku har påpekt, er det like greit å tillate fri innvandring, for asyllobbyen gir seg ikke før alle hindere er fjernet.

Men det slipper den å svare på, for konsekvensene av det er det ingen som etterlyser.

Det godhetens apostler ikke vil ha noe av, er kontroll: I dagens Politisk kvarter diskuterte Høyres representant forslaget om å tilby gratis SFO og barnehage med SVs Karin Andersen. Høyre foreslår en aktivitetsplikt. Hva skjer hvis den ikke overholdes? ville programleder Randen vite. Hun og Andersen var på samme side: Ville Høyre straffe innvandrerforeldre? Det skulle de ikke ha noe av. Da han fikk dette kortet slengt i fleisen, rygget Høyre-politikeren. Det var bare et forslag og en mulig reaksjon.

Slik antar debatten et surrealistisk preg. Ingen av deltakerne nevnte årsaken til at så mange begynner på skolen uten å kunne norsk, selv om de er født her: De har foreldre som ikke vil at barna skal bli norske.

Dette vil hverken Høyre, NRK eller SV forholde seg til.

Insisteringen på at det ikke må finnes sanksjoner, virker som en slags kompensasjon for noe man vet, men ikke tør innrømme.

Det samme gjelder motstanden mot at politiet får bevæpne seg. Samme helg som Omar el-Hussein gikk amok i København sto Trine Skei Grande frem og avviste bevæpning av politiet: Det kunne føre til mer vold. Avisene er enig med henne.

Våre nasjonale ledere følger tanker og prinsipper som fører til en demontering av samfunnet.

Det blir aldri nok av godhet. Våre forpliktelser er ubegrensede. Samtidig er det forbundet med noe suspekt hvis man går inn for sanksjoner eller straff.

Hvilke utsikter har et slikt samfunn til å klare seg i møte med det disse politikerne, mediene og ekspertene selv ivrer for: en grenseløs forpliktelse til å ofre seg?

Galskapen virker stadig mer omseggripende.