Sakset/Fra hofta

Påminnelsen kan virke smakløs i denne stund, men samme dag som islamistiske terrorister har tatt flere liv i en av vår sivilisasjons storslagne metropoler, må vi også huske på at Europa for lenge siden kapitulerte for den åndelige terrorismen, altså terrorismen som påtvinger oss den oppfatning at det på en eller annen måte er vår egen skyld når islamister dreper tegnere – eller forfattere, eller filmregissører, eller oversettere, eller forlagsfolk etc.

Denne åndelige terrorismen sier, eller lar en indirekte forstå, at terrorismen som utøves med skytevåpen, sprengstoff og stridsmidler i sin alminnelighet er reaktiv, og i utgangspunktet ikke aggressiv, og at vi dermed på en eller annen måte er å klandre for at vi ikke beskytter muslimer mot ytringer de finner sårende.

Yours truly er ikke helt immun mot dette syndromet selv, slik det i urovekkende grad er blitt en del av den innestengte luften vi puster i. Undertegnedes første innskytelse da nyheten dukket opp, var islamistenes «hevn» for publikasjonen av Muhammed-karikaturer. Ordbruken er problematisk, for uttrykket forutsetter at det var noe å hevne. Men i vårt samfunn er ikke frimodige ytringer noe som skal hevnes. De er tvertimot noe som skal, bør og må oppmuntres til.

Det er altså de andre som er aggressive.

Det var en gang en selvfølge å kunne tulle og tøyse med det man i sin tid kalte muhammedanere og profeten deres, slik det tidligere var blitt en selvfølge å kunne tøyse med Jesus Kristus, kirken, prester, nonner og jomfru Maria. Det er denne adgangen vi skal anse som normaltilstanden, som er normaltilstanden.

Denne tilstanden er forstyrret av en aggressor. Aggressoren er en islamsk ideologi som er umulig å rykke opp med roten fra den islamske religionens jord, iboende politisk og historisk aggressiv som denne religionen er.

Resultatet er at vi ikke lenger lever i et fritt samfunn. Vi lever i et mørke. I en kald natt. Likevel gjør vi alt vi kan for å klamre oss til en oppfatning om at livet i bunn og grunn er som normalt. Denne illusjonen er dels pådyttet og dels selvpåført.

Men sannheten er at vi som samfunn har akseptert en islamsk lov som fungerer litt som mafiaens lov. Du kan leve helt greit så lenge du bøyer nakken for dens gudfedre, men nåde deg hvis du lager bry for dem. Vi har politikere som har strukket seg langt for å forsikre oss om at dette er en god ting, f.eks. disse som mener det er helt forferdelig, hatefullt og nazistisk å demonstrere fredelig mot islamisme og innvandring uten historisk sidestykke.

Resultatet av terrorhandlingen i dag kan derfor meget vel bli enda større forsiktighet, enda mer selvpåført åndelig terrorisme. Som ikke vil forhindre mer terrorisme med fysiske stridsmidler, fordi det alltid vil finnes en og annen fri sjel som ikke finner seg i å adlyde taushetens lov.

Eller vi kan si at nok er nok, og bryte ut av såvel de voldelige psykopatenes grep som vårt eget åndelige fengsel. Vi kan si at vi ikke ønsker en enda større muslimsk befolkning, som med statistisk nødvendighet vil innebære enda større underdanighet overfor islamsk lov. Vi kan be personer som ønsker å påtvinge oss muslimske sedvaner om å dra et sted hvor det gror pepper, og vi kan rettsforfølge eller utvise dem som ikke etterkommer oppfordringen.