Sakset/Fra hofta

Hver gang det skjer et terrorangrep av en viss størrelse eller mot et betydningsfullt mål, står verden stille noen timer. Alle legger om sendeskjema. Fokus snevres inn. I noen minutter reises spørsmål som krever svar.

Spørsmålene er ikke nye, og de fleste har dem i bakhodet, men skyver dem vekk, inntil et nytt angrep.

Spørsmålet ble for alvor stilt 9/11 og siden har det ikke forsvunnet.

Man håper for hver gang at norske medier vil være på ballen. At de denne gang vil være med.

Men nei. NRKs Tove Bjørgaas sto ute på plenen og så helt desorientert ut onsdag kveld. Hun hadde ingenting å tilføre. En reporter som blir tatt på senga av jihad i Vesten mangler noen forutsetninger for å gjøre jobben.

NRKs Morgensending: Philip Lote bruker uttrykket «Canadas regjering kaller det terror», som for å vise distanse. NRK vil ikke gå god for termen. Øystein Heggen har invitert Anne Stenersen fra Forsvarets Forskningsinstitutt, og de skal forsøke å finne svar på de vanskelige spørsmålene: – Hva kan ligge bak, hva kan motivet være?

Forskeren er ikke sikker. Dette er vanskelig materie. Vi må være forberedt på flere ensomme ulver, sier hun. De er vanskelig å oppdage. Motivet? Tja, det kan være jihadisme.

Virkeligheten oppløses. NRK greier å trylle vekk saken før ekkoet av skuddene er dødd bort.

Ingenting om at dette var et angrep på hjertet av det canadiske demokratiet. Ingenting om at Michael Zehef-Bibeau drepte en soldat som sto vakt ved nasjonalmonumentet og så bega seg til nasjonalforsamlingen, der begge partier satt i gruppemøter. Angrepet var en klar, bevisst handling.

Ingenting om at disse angrepene følger et mønster, at de blir oppfordret til av ISIS. At det kan være en følge av å delta i krigen mot ISIS – da ville både utenriks- og innenrikspolitikken bli vanskelig.

Ingenting om konsekvensene for forholdet mellom muslimer og europeere og canadiere/amerikanere/australiere.

På BBC World Service kunne man høre enqueter med canadiere som sa ingenting kom til å bli som før.

Man hørte lyden av trygghet og normalitet som brøt sammen. Det skjer med stor sorg for de fleste. Noe umistelig går tapt.

Avisstativene: ingenting om Canada på forsidene av tabloidene. Forsøker å bla, det er vanskelig å finne. Per Olav Ødegaard har en kommentar i VG. Aftenposten driver plankekjøring; rutinedekning. Ingenting som avspeiler alvoret i angrepet.

Jobben med å holde seg orientert om den største sikkerhetstrusselen og de største problemene i vårt samfunn, overlates til den enkelte. Det er faneflukt.

Det skjer bare tre månder siden Norge var i unntakstilstand, p.g.a de samme menneskene.

Men det skjer også etter 22/7. Plikten, ansvaret er aldri å la guarden synke. Aldri å se bort.

Norske medier reagerer som om det kommer an på hvem som utfører terror. De snakker ned islamistisk terror og snakker en «hvit, kristen, mann» opp.

Jo mer man ser av Anders Behring Breivik går likheten med ISIS og jihadistene opp for en: den samme besatthet av sjokkangrep, av drap på intetanende, med ukonvensjonelle midler, og sans for bestialiteter som halshugging.

canada.Michael Zehef-Bibeau.jpg.pagespeed.ic.CXIdDljPAK

Michael Zehef-Bibeau kommer fra en virkelig flokk. Moren har en ledende stilling i det canadiske motstykket til Utlendingsnemnda. Hun fikk sønnen med en «libysk forretningsmann». Michael Zehef-Bibeau er altså halvt libysk og har en kulturell, religiøs, politisk bagasje som har vist seg å «kick in» for flere. Han er dermed ingen vanlig konvertitt.

Man må forholde seg til modus operandi: Terror som fenomen, og våge å konfrontere ideologien. Man kvier seg for det fordi det vil krenke muslimer. Det er en håpløs strategi.

Les også

-
-
-
-
-