Kommentar

Hvordan kan det ha seg at den islamske konvertitten Michael Zehef-Bibeau, som allerede var i myndighetenes søkelys og hadde fått passet inndratt, nesten kom på skuddhold av Canadas statsminister Stephen Harper, og det til og med inne i parlamentsbygningen?

For åtte år siden ble atten al-Qaida-inspirerte personer arrestert i en terrorsak i Canada. Planene deres omfattet storming av parlamentet og halshugging av den da nyutnevnte statsminister Stephen Harper – en trofast alliert av USA og en hardnakket forsvarer av Israel.

Det er bare drøyt en måned siden vi fikk vite om planleggingen av et terrorangrep mot en annen av USAs nære allierte i den engelsktalende verden. I Australia skulle tilfeldige personer halshugges, slik den islamske terrorstaten har gjort med to amerikanske journalister og to britiske hjelpearbeidere. Lignende planer fantes for vårt eget land.

Det er nøyaktig en måned siden terrorstatens talsmann Abu Muhammad al-Adnani, som et ekko av tidligere lederskikkelser i islamistverdenen, oppfordret alle «mujahedin» til å angripe alle land som er med i koalisjonen mot ISIS. Det spilte ingen rolle om det var store eller små mål, om det rammet sivile eller militære, eller hvilke midler man hadde til disposisjon. I mangel av skytevåpen og bomber kunne en ty til biler, ja selv steiner.

Og det er bare to dager siden en annen canadisk konvertitt til islam tok al-Adnani på ordet ved å meie ned to canadiske militære med bil.

At det skal være mulig for en bevæpnet person med en sikkerhetsrecord å storme Canadas parlament etter først å ha avfyrt skudd et stykke unna, tyder på at det disse og andre opplysninger sett i sammenheng kunne bære bud om, ikke ble tatt ordentlig på alvor. Som om Canada var et uskyldig hjørne av verden.

Ikke sånn å forstå at canadiske sikkerhetsmyndigheter ikke hadde sagt fra om trusselen. Det hadde de, riktignok i veldig lite alarmistiske termer. Men det kan vanskelig ha blitt tatt med det fornødne alvor.

Den som prøver å storme parlamentet i London eller deputertkammeret i Roma, vil sannsynligvis bli stoppet flere meter før han kommer til den første døren. Situasjonen er neppe svært forskjellig i Paris. Alle disse hovedstedene har erfaring med terror, og beskytter politiske mål.

Nå er situasjonen imidlertid den at alle steder og personer er potensielle angrepsmål. Og alle som tar bokstavtro islam med det fornødne alvor, er potensielle attentatmenn. Vi kan nå slå fast at propagandaen og oppildningen til terror virker.

Det betyr at vi, uten å skjønne så mye underveis, har pådratt oss en snikende sikkerhetstrussel i Norge og Europa som ikke vil bli borte med det første. Den kommer fra en indre fiende, og risikerer således å bli permanent. Den kan ramme Stortinget i morgen, en barnehage i overmorgen (husk Toulouse-morderen), en tilfeldig forbipasserende om tre dager.

Dette pådytter oss et dilemma vi helst skulle ha vært foruten. Er det beste å slappe av, håpe det beste og etter evne prøve å bevare den atmosfæren av åpenhet vi har vært vant til? Eller vil det vise seg dypt uansvarlig, sånn at vi må venne oss til å ta forholdsregler vi aldri kunne ha drømt om for bare få år siden?

Sikkerhetstrusselen risikerer dertil å bli tosidig. Det er ikke sikkert at islamister kun blir å finne som den aktive parten i volden. Moskeer risikerer å bli et utsatt mål, ikke minst hvis de er blitt knyttet til radikalisering.

Kanskje var det dels for å forebygge et slikt scenario at amerikanske myndigheter nærmest definerte Fort Hood-massakren som «workplace violence» snarere enn terrorisme. Også denne gang var de tilbakeholdne med å kalle det som rammet deres naboer i nord, for terrorisme.

Hva som kan skje hvis denne poteten blir stort varmere, er ikke godt å si. Og temperaturen på poteten er det ikke myndighetene som avgjør. Hvor mye skal til før de ikke lenger kan holde tritt med begivenhetenes gang?

For mange europeere vil det bli hardt å innse at det beste svaret på dilemmaene og utfordringene, er å lære av et land som har lang erfaring i å hanskes med den samme formen for sikkerhetstrussel, et land som beskyttede, nedlatende og moralistiske personer har elsket å hate: Israel. Et land med vitalitet og fremtidstro, til tross for at det av og til rammes av det som på planleggingsstadiet satte Norge i unntakstilstand i sommer: Grufulle angrep på tilfeldige familier.

På den annen side er harde erkjennelser en del av det å bli voksen. Unntakstilstanden, uniformene, våpnene, grensekontrollen, spaningen, forsiktigheten, mistroen, den giftige offentligheten, lojaliteten til egen gruppe – alt dette som er den harmoniske multikulturelle ideens eksakte motsats, ligger an til å bli normaltilstanden.