Bildet: Bekymrede foreldre står med smarttelefonen. Slik var det på Utøya, slik var det på Bataclan: Telefonene som lyste opp etter at eierne ikke kunne svare. Bekymring og redsel står skrevet i ansiktet til de pårørende. Hele verden kollapser.  Hvis store medier som NRK forsøker seg på «håndspåleggelse» på sannheten  vil andre medier overta og mye av det vil være ubekreftet. NRK undergraver selv sin stilling ved å binde seg politisk. Folk går andre steder hvis de ikke føler de får vite sannheten Foto: Stringer/Reuters/Scanpix

Som for de fleste andre kommer nyheten fra Manchester som et sjokk når man våkner. Ute er det flommende sol, men dette er mørket. Alle som har beskjeftiget seg med dette mørket, vet hva det betyr, og stadig flere må forholde seg til det.

Det er pushvarsler som når oss først. Deretter BBC World Service, hvor Rob Watson er en korrespondent med smørstemme som forsøker å gyte olje på bildene av blødende og drepte barn og foreldre. Han er usmakelig udeltagende, bagatelliserende. Han presterer å si at «det han kan tenke seg, er at vi kommer til å bruke de neste dagene til å identifisere ofrene». Hvilken enestående innsikt. Ingenting om hvem som står bak. Hvilken ideologi som kan drive noen til å angripe barn på en konsert.

0630 våkner NRKs morgensending og den synger samme melodi: NRK bruker uttrykket «det har skjedd en eksplosjon på en konsert i Manchester, 19 er drept og 50 skadd». Det kan være terror. Ja, hva ellers skulle det være. NRK holder ikke bare muligheten åpen som en formell mulighet inntil bekreftelse foreligger, men kjører under hele sendingen på at «vi ikke vet».

Dette er samme modus vi så under nedkjøringen av fotgjengere over Westminster-broen utenfor Parlamentet.

Mediene føler seg trengt, presset. Det er deres ideologi som er under angrep. De føler at terroren undergraver deres posisjon som forsvarere av islam og muslimer, og vil beskytte dem. Det er en håpløs posisjon.

NRK hadde Joar Hoel Larsen som kommentator-vakt. Hoel Larsen representerer alt som er galt med NRK: Han er en gammel 68’er som aldri har klart å ta et oppgjør med svermeriet: Han har vært trofast Fidel Castro og Hugo Chavez. At taket faller ned over hodene på dem gjør ikke inntrykk, murene rundt NRK er metertykke. Det er ikke deres ansvar at folk slåss om maten i Venezuela, et land med verdens nest største oljereserver. De mest opplagte spørsmål blir ikke stilt, for Joar Hoel Larsen klarer ikke besvare dem.

Men han klarer å forsvare muslimer og islam mot stygge europeere. Der refleksene i orden, de samme reflekser som gjorde at han i sin tid forsvarte PLO, Hamas, Castro, Chavez. Hoel Larsen vet hva han er mot og hva han er for. Han var mot USA-imperialismen. Nå er han mot høyrepopulismen. Det rettferdiggjør det meste, om ikke terror, så er det i det minste tillatt å ta brodden av terror, i den gode saks tjeneste.

Programleder Gjetlund Hansen spurte hvilke politiske konsekvenser valget kunne få – det er valg 8. juni. Tja, Hoel Larsen dro på det. For det første ville valgkampen bli innstilt. Ingen ville slå politisk mynt på en slik forferdelig hendelse. Bortsett fra noen ytterpartier – og her kommer Hoel Larsen med et par-tre ord som sier alt om hvor han står og hvem han er: partier som er «enda mer fremmedfiendtlige enn andre». M.a.o: Alle partiene er fremmedfiendtlige, men noen er det mer enn andre og de vil få økt oppslutning.

Denne setningen sier alt om Hoel Larsens syn på den britiske befolkningen og hans forhold til islam. Han angriper den ene, rakker ned på dem, fordi de våger å forsvare seg, mens han inntar beskytterrollen overfor islam.

Dette er farlige koblinger. NRKs morgensending nevnte ikke islam/muslimer. Hoel Larsen mumlet noe om etniske minoriteter som kunne få det vanskeligere. Han vil ikke innrømme at terroren begås i en politisk ideologis navn som bruker religiøs begrunnelse. I stedet vil han advare mot reaksjonene.

Vi vet alle hvordan NRK ville reagert hvis det var muslimer som var ofre for «hvit, innfødt vold». Da ville NRK gått av skaftet og alle hemninger ville blitt kastet på båten i jakten på medskyldige.

Det er ikke bare grunn til å frykte et backlash blant europeere, det er enda større grunn til å frykte hva mediene vil bruke en slik hendelse til.

Det Hoel Larsen og NRK ikke forstår er at det blir stadig tydeligere hvem de solidariserer seg med. Det er ikke den befolkningen hvis skattepenger de bruker mer enn fem milliarder av hvert år. De er ikke lenger enn public service, men en public disservice. Det er helt andre de er tjenere for, og stadig flere oppdager det.

Det finnes en nostalgi venstreorienterte trøster seg med: Blitzen og londonernes ro. Frank Rossavik liker å sitere keep calm & carry on. Disse minnene har erstattet rosetogene. Hoel Larsen nevnte flere eksempler på mennesker som stilte opp i Manchester i natt: tilbød skyss og overnatting. Menneske er ikke bare menneske verst, men også menneske best når det trengs.

Men spar oss frasene om britisk flegma under krigen. Britene gjorde det de gjorde fordi de ikke hadde noe valg. De sto med ryggen mot veggen.

NRKs viktigste oppgave synes å være at vi ikke skal forstå hvilken situasjon vi står oppe i og hvilke valg vi har. De stoler ikke på at vi tåler sannheten. Selv har de avvent seg fra den og gått over til å berolige og dempe.

Virkningen er den stikk motsatte: Denne policy splitter, polariserer og sår forvirring og uklarhet. Den understøtter mørket.

 

PS. Politisjef Ian Hopkins ga et intervju 04.03 der han sier at «behandler dette som et terrorangrep» inntil noe annet kommer for en dag. NRK skjøv britisk politi foran seg i sin morgesending tre timer senere og sa grunnen til at de ikke ville kalle det terror var at britisk politi ikke hadde funnet endelige bevis for at det var det.

Dette var villedende og manipulerende og vi er fristet til å tilføye: Bevisst.