Jøder kjenner på en egen ensomhet. Nå begynner kristne å føle det på samme måte. De kjenner seg forlatt/overlatt – av Kirken, staten, institusjonene, kulturen. Det som er igjen, som kjennes som bestandig, er gamle hus og naturen. De forsvinner ikke.

Før var det mennesket som gikk sin vei. Nå er det institusjonene som går. De sier til det dissenterende enkeltmennesket: Måten du oppfatter verden på, er gal. Det er deg det er noe galt med.

Det går på sannheten og livet løs. Et liv uten sannhet er ikke noe liv. Det kjenner kristne lettere eller sterkere fordi man tror på at sannheten har åpenbart seg i et enkeltmenneske. Det er vanskelig å komme utenom en som sier han er sannheten, veien og livet. Men det krever at man kan lytte. Hvordan gjør man dét?

Det er dét som er det forunderlige. Mennesket oppfatter dissonanser, urimeligheter, usannheter og gjennomskuer løgnen. Hvordan det skjer, er uforklarlig. Det er en grunn til at mange av oss finner frem eller tilbake til Gud, fordi det oppleves og erfares som at Gud «stemmer oss». Noe i oss som ikke gir oss ro og hvile og ikke bare er noe «i» oss. Noe transpersonalt, intersubjektivt. Noe vi gjenkjenner i andre, noe som styrker  medmenneskeligheten.

Den er det uhyre viktig å styrke, for det er vårt viktigste bolverk mot å bli hverandres fiender. Mot å bli villedet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Vittskövle kirke, Skåne. Kunnskapens tre.

Noe byr oss opp til å vandre, til å bryte opp fra noe som ikke kjennes holdbart. Det gir ingenting, eller er ikke lenger holdbart.

Denne vissheten innbiller jeg meg deles av stadig flere. Følelsen av oppbrudd.

Vi har ikke svarene. Men søker en annen og større horisont. Når mennesker har kjent denne uroen har de begitt seg ut på vandring.

Ikke nødvendigvis bokstavelig, som å rykke hustuftene opp, skjønt også dét kan bli nødvendig. Men en følelse av at du vinker farvel til vedtatte sannheter. Du tror ikke lenger på dem. De har mistet sin kraft.

Hamskifte

Det finnes så mange slags hamskifter, også åndelige. Det er ikke populært å snakke om ånd, det i seg selv er et tegn på anti-åndelighet.

Sannheter skifter ham. Når de er utslitte, faller de av i laser. Slik kom kristendommen til Norden. Den gamle troen hadde mistet sin kraft.

Et slikt tidsskifte kan det være vi står foran. Når en prest i Den norske kirke får lov å smøre menstruasjonsblod ut over sidene i en Bibel og Vårt Land tar på alvor at hun vil erstatte navnet Gud med betegnelsen på det kvinnelige kjønnsorgan, er noe i ferd med å ta slutt. Da er det bare fyllbyrdelsen av nedleggelsen når en SV-representant foreslår at kirkene nå kan omdannes til kulturhus eller gudshus for ulike trosretninger. Coup de grâce.

Folk flest forstår ikke rekkevidden av det som skjer. De er blitt tause. Ingen spør dem lenger, og de som styrer, har for lengst kastet loss og styrer mot ukjente havner.

Åndskamp

Så hva gjør the little people, vi som lever i øyenhøyde? Vi forsøker å se oss om etter noe som holder. Når det som kommer ovenfra, bare er ramlingen av tomme tønner.

Lederkrise står for noe mer enn bare svak ledelse eller tillitskløft. Det går på åndskamp.

Selv om ordet åndsliv har forsvunnet fra språket, betyr ikke dét at det ikke finnes ånd. Men hva slags ånd er det som i dag gjør seg gjeldende?

Enkeltmennesket kjenner et umåtelig trykk om å gi etter og si ja til noe som ikke kjennes rett.  Hvor kommer denne fornemmelsen fra? Det er som en følelse fra en av Dostojevskijs skikkelser, som gjør det stikk motsatte av hva omgivelsene forventer og krever.

Det ligger implisitt forventninger innebygget i måten våre livsløp anrettes på. Karriere, riktige meninger. En usynlig hånd sier at «slik må det være». Men mennesket hater slik tilrettelegging. Det vil selv velge.

Noe stritter imot, og denne følelsen blir bare sterkere. Er det derfor det er viktig med meningspress og sensur? For at ikke mistilliten skal spre seg? Det skjer hvis den får et fokus og blir artikulert, f.eks. i et tidsskrift, på en nettside eller gjennom utgivelse av bøker.

Sensur

Document har omsider fått liv i forlaget. Viktige bøker utgis ikke på norsk. Vi har nylig kjøpt inn to titler som ikke noe norsk forlag ville ha, til tross for at den ene ble en bestselger i Frankrike og den andre går rett til kjernen av den største trussel i vår tid. Vi snakker om Alain Finkielkrauts «L’identité malheureuse» og Hamad Abdel-Samads «Der islamische Fascismus».

Dette er bøker som kaster lys over de mest brennbare tema i vår tid. Vi vet med sikkerhet at de er tilbudt norske forlag, som alle takket nei. Ingen norsk journalist spør hvorfor en bestemt type bøker ikke blir oversatt til norsk. Man er mer opptatt av å henge ut Fjordman og det at han fikk stipend til en bok. Men den er det ikke noe norsk forlag som vil utgi. Fritt Ord bevilget penger, men tre forlag takket nei. Den norske utgaven utkommer derfor på et dansk forlag.

Noe har gått alvorlig galt, og noe av galskapen er tausheten.

Det begynte da Gyldendal utga Oriana Fallaci. To bøker. Det ble de ikke tilgitt, og omsider beklaget Gyldendal nærmest at de hadde kommet ut. Siden har det vært tyst.

Det eksisterer ingen avtale mellom forlagene om ikke å utgi islamkritisk litteratur. Det blir bare sånn.

Denne tausheten er det motsatte av språk, det motsatte av opplysning.

Et åndsliv må være besjelet av noe for å fortjene ordet. Ellers blir det demoni.

danmark.kalkstenskirkekunst
Da Sanderum kirke i Danmark skulle pusses opp, fant man kalkmalerier i taket. Nakne damer og menn, djevelen som spyr ild ut av rumpen og Jomfru Marias nakne …