Tavle

En smule påskeforsinket, men hva gjør vel det. Blant de mange interessante skikkelsene i Norges vitenskapshistorie, finner vi en zoolog hvis pionéraktige virke innenfor krepsdyrenes systematikk bringer tankene litt hen på den store svenske biologen Carl von Linné, og som dannet noe av grunnlaget for senere norsk fiskeriforskning.

Georg Ossian Sars kom til verden den 20. april 1837 i Kinn – nå Flora – i Sogn og Fjordane, som sønn av presten og professoren Michael Sars (sistnevnte har Sars’ gate i Oslo oppkalt etter seg). Etter oppveksten på vestlandskysten ble han sendt til Bergen katedralskole, siden Christiania katedralskole, og deretter hovedstadsuniversitetet grunnlagt i 1811 – Det kongelige Frederiks universitet, som det het den gangen.

Som beskrevet i Norsk biografisk leksikon, hoppet han av medisinstudiene av ren lyst til å observere helt andre ting:

Så kom en periode hvor han leste alt om hvalene. Men en dag fikk han i hånden svensken Wilhelm Lilljeborgs verk om mikroskopiske vannlopper i Skåne. Sars hadde nå selv tilgang til mikroskop og drog med finmaskede nett på ekskursjon til innsjøer og dammer rundt Christiania. Han drog i land mange av Lilljeborgs arter, men også en del helt nye og ubeskrevne. Om disse vakre små dyrene holdt han sitt første og rikt illustrerte foredrag i Videnskabs-Selskabet 1861. Manuskriptet ble trykt i flere deler i selskapets Forhandlinger, og en mer samlet fremstilling, Norges Ferskvandskrepsdyr, ble 1863 belønnet med Kronprinsens gullmedalje.

Fra hans systematiske arbeid var veien kort til anvendelser:

Fra januar 1864 var Sars stipendiat for å drive praktisk-vitenskapelige undersøkelser om Norges fiskerier, et statlig tiltak med sikte på bedre forståelse og forvaltning av økonomisk og ernæringsmessig viktige naturressurser. Her oppdaget Sars i Lofoten at torskens rogn ikke synker til bunns som hos silda, men flyter i og nær havflaten (pelagisk). Slik pelagisk rogn skulle han senere konstatere hos flere fiskearter, for eksempel makrell. Han leverte studier av torskens utvikling i egg og yngel og vandringer i havet, og 1865 gjennomførte han et vellykket eksperiment med kunstig befruktning av torskerogn.

Sammen med grunnleggeren og bestyreren av Det Norske Meteorologiske Institut, Henrik Mohn, tok Sars initiativet til Den Norske Nordhavs-Expedition med dampskipet Vøringen somrene 1876–78, Norges første storsatsing på naturvitenskap. Ekspedisjonen samlet inn et rikt materiale av marine invertebrater og data om vær, havstrømmer, sjøtemperaturer, vannkjemi og dybdeforhold i området mellom Norge, Island, Jan Mayen, Spitsbergen, Bjørnøya og Finnmark. Mohn, Sars og flere av de glade amatørzoologene tilknyttet Bergens Museum ble med på sjøen og fikk husket seg ganske grundig, tidvis til fiolinakkompagnement fra Sars.

Sars bearbeidet i flere bind krepsdyr og havedderkopper fra denne ekspedisjonen og fra britenes verdensomseilende Challenger-ekspedisjon, som var inspirert av Michael og G. O. Sars’ oppdagelser. Nordhavsekspedisjonen var dels motivert av ønsket om å øke kunnskapen om de viktige fiskeslagenes leveområder og vandringer og å forstå vær og vind i det de døpte Norskehavet for å sikre liv og fartøy i fiskeriene. Sildefisket hadde i flere år vært i tilbakegang, og ulykkesprosenten på sjøen var skremmende stor. Men ekspedisjonen var også motivert av håpet om å finne arter som kunne belyse evolusjonsteoriene. Samarbeidet mellom Mohn og Sars ble skoledannende for norsk havforskning, som kom til å utmerke seg ved en integrert forståelse av biologiske og fysisk-kjemiske forhold.

Sars døde i Aker – i dag en del av Oslo – den 9. april 1927, nesten nitti år gammel. Hans materiale kan fortsatt beskues ved Zoologisk Museum i hovedstaden.