Kommentar

Tirsdag den 18. mars fant det sted et selvmordsattentat organisert av den al Qaida-assosierte terrororganisasjonen al-Shabaab i Buulo Burde, Somalia. Målet for angrepet, hvor det også ble avfyrt skudd, var et hotell hvor det befant seg militære tjenestepersoner som deltar i bekjempelsen av nettopp al-Shabaab. Hvor mange mennesker som ble drepet eller skadet, er ikke stadfestet – flere titalls er antydet.

Flere afrikanske kilder oppgav at personen bak selvmordsangrepet av Shabaab ble kunngjort å være en seksti år gammel somalier med norsk statsborgerskap ved navn Abdullahi Ahmed Abdulle. De samme opplysningene ble gitt i en melding fra det franske nyhetsbyrået AFP, og ble også offentliggjort i Frankrikes nest største avis Le Figaro – en av tre «newspapers of record» dertillands.

Norske aviser har derimot ikke oppgitt navnet som helt fra starten av måtte regnes som kjent blant avislesere i et av Europas største og viktigste land, selv om Bergens Tidende ikke har hatt betenkeligheter med å lenke til to utenlandske kilder hvor navnet er oppgitt med to forskjellige stavemåter (med og uten den avsluttende i-en i fornavnet) ved offentliggjøring av en NTB-melding over temaet. Men man kvier seg åpenbart for selv å formidle noe enhver interessert person kan finne ut på egenhånd.

PST har innledet etterforskning med sikte på å avklare hvorvidt det var en norsk statsborger som utførte selvmordsaksjonen. Men å dømme etter resultatene av avisenes små undersøkelser av denne saken, vil de neppe finne ut med sikkerhet hvem det er, ei heller hvem som kan ha hjulpet til.

VG skriver:

Navnet som Al-Shabaab har oppgitt til somalisk media, samsvarer med én person i det norske folkeregisteret. Vedkommende er første gang registrert i 1998 i Hedmark.

For fem år siden flyttet han til Sverige. Mannen, som er i 60-årene, er ikke norsk statsborger.

VGs opplysninger lar seg ikke enkelt bekrefte, og er ellers i strid med det enhver kan finne ut ved å søke etter det oppgitte navnet i skattelistene.

Dagbladet har møtt den ene personen med samme navn og omtrent samme alder som Shabaab oppgav:

– Jeg er rystet over det jeg hører, men jeg har altså ikke noe med al Shabab å gjøre, sier mannen som har bodd i lenge i Hedmark, men som nå bor i Oslo.

NTB har gjort den samme jobben:

Opplysninger NTB har innhentet viser at en person med samme navn for noen år tilbake bodde i Stange på Hedmark, men PST kan ikke bekrefte disse opplysningene.

I samme forbindelse bringes nokså interessant tilleggsinformasjon:

– Usikkerhet knyttet til navn og alder har vært et generelt problem med somaliere som kommer til Norge, sier Bernsen.

Forvirringen er altså total. Kvaliteten på informasjonen i identitetspapirene til somaliere i Norge er høyst tvilsom. Positive treff i søk kan være falske. Og om de viser seg å stemme, kan dokumenter i teorien lånes ut – under dekke av å mistes eller stjeles – til andre personer man ikke vet hvem er, som siden begår terror uten å kunne spores. Mistanke om terrormedvirkning vil således bli særdeles vanskelig å bevise i en rettssal. Uoversiktlighet blir det beste personvern for den som har ondt i sinne.

Ikke vet man hvor mange som reiser heller:

Hvor mange norsk-somaliere som har vendt tilbake til hjemlandet for å slutte seg til al-Shabaab, har PST ingen formening om.

– Vi vet ikke hvem som reiser ut og inn til enhver tid, det har ikke vi oversikt over, sier Bernsen.

Dette betyr i klartekst at norsk-somaliere med et minimum av koordinasjon kan begå terror i utlandet, uten at myndighetene nødvendigvis har gode sjanser for å finne ut hvem de er. Man har penger, dokumenter og privacy, og møter liten nysgjerrighet eller mistenksomhet fra omgivelsene – presse, politikere og akademikere inkludert. Et terrorplanleggingsparadis.

Siden alle ofrene hittil har vært på utenlandsk jord, blir da også hver enkelt terrorsak raskt glemt. I Westgate-terroren hadde både en av attentatmennene og bakmannen tilsynelatende norsk statsborgerskap. Det forble ikke noe tema mange dagene etter tildragelsen.

En av de afrikanske kildene ovenfor mener ellers å vite følgende:

In June last year, a Somali-Norwegian man was among nine Al Shabab suicide bombers stormed at a courts building in Mogadishu and killed 22 people.

Hva betyr dette? At norsk-somaliere fra tid til annen har deltatt og fortsatt kan delta i selvmordsterror i hjemlandet uten at den norske offentligheten engang får vite om det etterpå, mens det er velkjent både på stedet og blant somaliere i Norge?

Dette blir langt på vei bekreftet av somaliere som uttaler seg til NRK.

– Det er mange som sympatiserer med Al-Shabaab i Norge. Vi vet at det rekrutteres, og at flere reiser til Somalia for å delta i krigføring med Al-Shabaab, sier Shahar Abdi Afrah til NRK.no.

De vet altså mye mer enn den norske offentligheten får vite. Det er som om man kvier seg for å erkjenne at somaliere i Norge utgjør et sikkerhetsproblem for sine egne hjemland. De fikk formodentlig asyl under motsatt forutsetning.

Disse blir dertil norske borgere. Det betyr for å si det litt brutalt at den norske staten paradoksalt nok er et sikkerhetsproblem for Somalia. Det kunne jo være en forklaring på den forbausende beskjedne viljen til å se det nokså foruroligende bildet som avtegnes ved å trekke linjen gjennom hver enkelt sak.

Stig Jarle Hansen gjør så godt han kan hos TV2. Og har sin egen forklaring på den skjødesløse innstillingen:

– Norske myndigheter har oversett dette fordi de tror at de ikke kommer tilbake.

Hansen minner om at de som slaktet Lee Rigby på gaten i London hadde vært på vei for å trene med Shabaab. En annen som retter lignende advarsler i understatements form, er Lars Akerhaug:

– De kjøper en ideologisk pakke hvor norske verdier byttes ut med et islamistisk verdensbilde. Dette blir problematisk for Norge når de vender tilbake, sier Akerhaug.

Men er det noe man er flinke til i Norge, så er det å ignorere potensielle problemer – helt til de slår ut i full blomst.