Nytt

Justisminister Grete Faremo sier til Dagbladet at hun er «rystet» over at femten av de tjueåtte drapene som hittil er begått i Norge i 2013, er partnerdrap, og vil bruke 50 millioner kroner på å skaffe mer kunnskap om fenomenet.

Statsråden tror ikke at det er blitt mer vold i nære relasjoner enn før, men snarere at det er blitt mer akseptert å anmelde.

Av en eller annen grunn peker hun ikke på den mest nærliggende forklaringen. For kanskje er ikke årsaken mer mystisk enn at en stadig større andel av befolkningen har sine røtter i land med et mye større voldsnivå enn Norge har pleid å ha.

En relevant statistikk i så måte kan være Wikipedias liste over land etter mordhyppighet – målt i antall tilfeller pr. 100.000 innbyggere. Med nesten tredve drap på fem millioner innbyggere, ble denne størrelsen ca. 0,6 for Norges vedkommende i 2012 – den tiende laveste raten i verden, og klart bedre enn sammenlignbare land som Sverige på 1,0, Polen på 1,1 og Storbritannia på 1,2.

Somalia figurerer med 1,5, altså to og en halv ganger Norges rate, kanskje også et tegn på at offisiell statistikk dertillands har adskillig større mangler. Det samme er nok tilfelle i Irak, som er målt til 2,0, litt mer enn tre ganger den norske hyppigheten, forøvrig den samme som Romania. Afghanistan? 2,4. Tyrkia? 3,3.

Hva med Baltikum? Latvia har 3,1 mord pr. 100.000 innbyggere, Estland 5,2 og Litauen 6,6 – sistnevnte elleve ganger Norges rate.

Pakistan ligger derimot på 7,8, Russland på 10,2, Eritrea 17,8, Etiopia 25,5 – sistnevnte vel førti ganger Norges rate.

En pekepinn på at voldstilbøyeligheten ikke justeres automatisk ved landing på Gardermoen, kan finnes i rapport 21/2011 av SSB, med tittelen Kriminalitet og straff blant innvandrere og øvrig befolkning, hvor det øverst på side 47 f.eks. står å lese følgende:

Voldslovbrudd er den lovbruddsgruppen hvor det er nest størst forskjell mellom innvandrere og den øvrige befolkningen, der innvandrere hadde 2,1 ganger større andel som var voldsdømt (9,5 mot 4,5 per 1 000 innbyggere). Det er innvandrere fra Kosovo, Irak, Somalia, Afghanistan og Iran som har størst andel voldsdømte.

Den som ikke er forblindet av ønsket om ikke å se, er altså nødt til å trekke den konklusjon at mange innvandrere til Norge har sine opphav i land som er betydelig mer voldelige enn vårt eget. Og hvis ikke absolutt hele forklaringen på det er å finne i de respektive landene, så tilsier de store talls lov at Norge med all sannsynlighet også blir et mer voldelig samfunn jo flere personer som kommer dit fra de angjeldende landene.

Så selv om Dagbladet er hensynsfulle nok til ikke å be Faremo om en kommentar til nyheten i VG om at 10 av 14 partnerdrap hittil i 2013 er begått av personer av utenlandsk opprinnelse, betyr det dessverre at hun nok vil få mange anledninger til å la seg ryste i årene som kommer.

Men det spørs vel egentlig om hun tåler flere rystelser, for den ene hun har fått har avstedkommet en virkelighetsfjernhet man ikke skulle tro var mulig:

Vi trenger flere øyne som ser. Derfor trekker jeg frem frivilligorganisasjoner og nabokjerringene. Vi har tillat altfor mye bak lukkede dører. Gjennom forskning skal vi bli gode på å forstå risikoen og hvor vi skal gripe inn.

Hvis man ikke har annet å si, hvorfor ikke følge det hyppig avleverte danske råd «hold nu kæft»?

 

Faremo rystet over partnerdrapsbølgen