Når Amnesty feilaktig sier at «Norge topper Europa-statistikken over drap begått i nære relasjoner» og en filmregissør gjentar påstanden under en pressekonferanse om en film over samme tema, er det tilsynelatende nok til at myten fester seg, til tross for at flere har tatt seg bryet med å tilbakevise den offentlig.

Bodil Fuhr drar nå den samme i Aftenposten: «Norge er på Europatoppen når det gjelder partnerdrap.»

I hvilken forstand? kunne man spørre. Er det sånn at det begås flest partnerdrap pr. innbygger i Norge? Det lyder vel ikke særlig tilforlatelig?

Neida, det er bare at drapene i nære relasjoner utgjør en relativt høy andel av drapene som begås i Norge. Men siden det i sin alminnelighet begås relativt få drap i Norge, trenger ikke det bety at det begås mange partnerdrap pr. innbygger.

Det å klamre seg til den relativt høye andelen som grunnlag for en så tvilsom påstand som den ovennevnte, har noen konsekvenser som burde være vanskelig å leve med for den intellektuelt redelige.

La oss tenke oss to land, A og B, som begge har en million innbyggere. I land A begås det et tilfeldig år ett drap, og det ene drapet skjer i nære relasjoner. Oi oi, hundre prosent partnerdrap! I land B begås det samme år ett hundre drap, hvorav tjue i nære relasjoner og åtti mafiadrap.

De fleste fornuftige mennesker vil da gjøre seg to observasjoner: Land B har et mye høyere generelt voldsnivå, og dessuten tjue ganger så mange drap i nære relasjoner pr. innbygger.

Om man resonnerer som Amnesty, filmregissøren, likestillingsombudet og Bodil Fuhr, så vil andelen partnerdrap i land B være skarve tjue prosent. Land A er dermed verst hva partnerdrap angår. Rett inn på kronikkplass i landets største avis.

 

Verdens farligste følelse