Kommentar

Den britiske regjering – en konservativ-liberal – vil ikke slippe Robert Spencer og Pamela Geller inn i landet. De skulle deltatt i demonstrasjonen som English Defence League skal avholde i Woolwich, stedet hvor «drummer» Lee Rigby ble bestialsk myrdet av jihadister.

Avslaget og begrunnelsen reiser flere spørsmål.

Innenriksminister Theresa May begrunner avslaget med at deres besøk ikke vil være gunstig for lov og orden. Statsråden mener altså at deres nærvær vil kunne hisse opp en allerede spent situasjon, jfr. Woolwich.

Men May nøyer seg ikke med en slik grunngiving. Hun går deretter inn på å karakterisere Spencers syn på islam. Hun mener at han står for islamofobi, og siterer sogar en definisjon av islam som Spencer har kommet med, som eksempel.

‘It [Islam] is a reli­gion and a belief sys­tem that man­da­tes war­fare against unbe­lie­vers for the pur­pose for estab­lish­ing a socie­tal model that is abso­lutely incom­pa­tible with Western society. Because of media and gene­ral govern­ment unwil­ling­ness to face the sources of Isla­mic ter­ro­rism these things remain largely unknown.’

Dette er en definisjon som faller innenfor akseptable rammer for ytringsfrihet, med vid margin. Andre må gjerne være uenig, og finne definisjonen støtende. Men hvis ytringsfrihet skal ha noen som helst reell betydning, kan ikke slike ytringer forbys.

Legg merke til at det ikke står at islam er ensbetydende med krig. Det står «mandates», dvs kan gis en slik fortolkning.

Hva er det ellers de har terrorlover for i Storbritannia? Hvorfor er det regjeringen har brukt 700 millioner på forebygging av radikalisering blant muslimer, det såkalte PREVENT-programmet? Er det ikke fordi mange av landets muslimer nettopp gir islam en slik fortolkning som Spencer advarer mot?

Mays begrunnelse smaker av panikk og forvirring. Regjeringen sender et signal den ikke forstår konsekvensene av.

Og samtidig; det er ikke første gang. Geert Wilders ble stanset på Heathrow og sendt tilbake da han kom for å vise filmen Fitna for et utvalgt publikum i Underhuset.

Det var samme panikk-reaksjon, skulle man kunne si.

Inkonsekvens ikke til å misforstå

Men samtidig har den saudi-arabiske hatpredikanten Muhammad al-Arifi nylig fått innvilget innreise. Han som har uttalt at shia’er er onde, og ellers hyller jihad.

Budskapet er ikke til å ta feil av: Den konservative-liberale regjeringen vil ikke støte landets muslimer og bannlyser deres kritikere, men har ingen grenser overfor muslimske hatpredikanter som virkelig prediker hat og fiendskap mellom mennesker.

Hva man ellers måtte mene om Spencer og Geller, så er det meninger og synspunkter de forfekter. Ikke oppfordringer til vold.

Men man forsøker å fremstille ord som handlinger.

Det er det som er alvorlig for alle som er opptatt av ytringsfrihet. Theresa May viser at hun opplever Spencers definisjon av islam som en oppfordring til hat.

Det er det samme som å kjøpe sunni-islams definisjon av hvem og hva vi og de er; verden forstått gjennom mainstream-sunni-islams briller.

Politikk handler om kommunikasjon, og det May her signaliserer til landets muslimer og landets innfødte befolkning er av en slik karakter at man skulle forsverge det var mulig.

Mays avslag er en oppmuntring til den triumfalistiske, «moderate» retning som anser islams selvoppfatning som innlysende og enerådende. Det er samtidig en klar advarsel til briter om å tilpasse seg en ny orwellsk verden.

Det kan ikke gå bra. Drapet på drummer Lee Rigby er en virkelig hendelse.

Hvis May ønsker å svekke radikaliseringen på britisk side har hun gjort det stikk motsatte.

Innsnødd

Det styrker et inntrykk man har av øvrigheten, enten det er i Washington, Moskva, Brussel, London eller Ankara: lederne virker innsnødd, totalt ute av føling med hva som beveger seg der ute.

Det er ikke unikt i historien. Vi tror at de som sitter på toppen «vet». Men signalene de sender tyder i økende grad på det motsatte: politikk er blitt noe de spinner, og de tror at ord skaper eller er lik virkelighet. Derfor kan politikere komme med utspill som er helt «outlandish», helt på jordet.

Men Mays avslag har også noen mer truende sider. Ikke bare begir hun seg inn på hva som er en akseptabel definisjon av hva som er islam, en øvelse man skulle tro enhver oppegående statsråd ville avstått fra. Hun truer også Spencer med at informasjonen om ham vil bli delt med andre etater og andre land.

Da aner vi et mønster:

Regjeringer går inn i kulturelle stridsspørsmål og gir seg til å definere hva som er akseptable rammer. De som faller utenfor, som er beyond the pale, blir tillagt meninger og ønsker som andre leser inn i deres uttalelser. Her er norske mediers omtale av Peder Nøstvold Jensen relevant: VG mener å vite at han er en mann som åpenbart forakter vårt samfunn og våre verdier, søker om penger for å få mulighet til å fortsette å rakke ned på dette samfunnet og kulturminister Hadia Tajik sier at han ønsker borgerkrig: der han skriver om behovet for borgerkrig.

Hefter for hverandre

Samtidig har man kommet frem til at for høyresidens vedkommende eksisterer en kollektiv skyld, de enkelte forfattere og skribenter hefter for hverandre: hvis en siterer en annens tekst, er den opprinnelige forfatter ansvarlig for bruken.

Til syvende og sist er ord identisk med handling. Ord = handling, som man kom frem til post 22/7, og det er en logikk man har holdt fast ved og gjenoppliver når situasjonen krever det.

Og folk tier av frykt, fordi frykten refererer til virkelige sosiale og kulturelle spenninger.

Denne dobbeltkommunikasjon gjør politikk om til irrasjonell galskap. At den kommer fra myndighetene gjør det ekstra bekymringsfullt.

Vanlige mennesker må forsøke å holde på forstanden.

Til det trengs gjennomlysning.

Ethvert oppegående menneske forstår at ikke alt Robert Spencer, Pamela Geller eller Peder Nøstvold Jensen sier er korrekt eller fornuftig. Men derfra til å ville bannlyse dem er det et stort skritt. Da handler det ikke lenger om dem, men om rammene for meningsfull politisk diskusjon. Dette er det viktig å holde fast ved. Det dreier seg ikke om å å gå god for alt disse har sagt og skrevet. Men myndigheter og pressgrupper forsøker å gjøre politiske spørsmål om til moralsk avgangsprøve. Vi skal hver dag opp til eksamen, på arbeidsplass, i fotballag, på butikken og på skolen. Her ligger fenomener som gapestokk, syndebukk og mobb snublende nær.

Myndighetene har alliert seg med NGO’er som har gjort det til sitt levebrød å henge ut andre som hatgrupper og kreve dem bannlyst. Dette er klassisk og gjenkjennelig leninistisk agitprop, gjennoplivet av radikale grupper på 60-tallet, og nå godt inne i varmen til regjeringskontorene. Gruppen Hope not Hate oppfordret til utestengning av Geller og Spencer. Den samme gruppen er brukt som kilde av NRKs Brennpunkt-redaksjon og norske aviser. De kjøper uten motforestillinger deres fremstilling av hvem som er fienden. Expo i Sverige og Antirasistisk senter fungerer på samme måte i Sverige og Norge. At de kan ha noe rett betyr ikke at man kan sluke alt de sier med hud og hår. Agendaen er åpenbar, likevel later man som de er politisk ufeilbarlige orakler.

Å brennmerke og utstøte folk er normalt ikke en business man vinner respekt på, men i det nye fellesskapet er det høyverdig og hevet over kritikk. Det skaper en uggen stemning.

Hvem leker med fyrstikker?

Det er nå ikke Spencer og Geller, men myndighetene som leker med fyrstikker. Både i forhold til den innfødte og den muslimske befolkningen. Man provoserer den første og stryker den andre med hårene. Hvem er det som utgjør en trussel? Det er nesten så man skulle tro at regjeringen ønsket at det var den innfødte. Det er slik man agerer og hvis den fortsetter i samme spor kan politikken bli selvoppfyllende.

uk.spencer.letter.refusal

uk.spencer.entry.refusal

Melanie Phillips spidder regjeringen med dens egen logikk. Hvis det var slik at kritikk hisser til hat, hva da med fremstillingen av Israel?

And if the argument is that any criticism of Islam may incite violence against Muslims, then by the same token Mrs May should ban all criticism of Israel — on the much firmer grounds that there is a clearly demonstrated correlation between hate campaigns against Israel and attacks on Jews and Jewish institutions. Of course, that would be unthinkable.  So why the double standard?

..

So why did Mrs May ban Spencer and Geller? Was it because of thepetition to do so by Hope not Hate — which misrepresented and smeared them by claiming they called all Muslims savages (they did not)? Was it in response to one of the signatories to this petition, Tony Lloyd, Greater Manchester’s Police and Crime Commissioner (who Spencer and Geller say also misrepresented what they have said) who termed them

‘hate preachers – every bit as bad as those who use the name of Islam to propagate hatred’?

What an extraordinary thing to say. Geller and Spencer don’t go round calling for people to be killed, or preaching genocide or holy war, or spreading conspiracy theories and lies to foment hysteria and hatred. But when he was chairman of the Parliamentary Labour Party, Tony Lloyd led a delegation to Gaza to meet leaders of Hamas, where he was photographed fraternally shaking the hand of the Hamas leader Ismail Haniyeh.

So Lloyd is happy to meet with a group whose leader has called Israel a ‘cancerous tumour that must be removed’ and whose officialshave said

‘the Jews are the most despicable and contemptible nation to crawl upon the face of the earth, because they have displayed hostility to Allah…Allah will kill the Jews in the hell of the world to come, just like they killed the believers in the hell of this world’

http://www.melaniephillips.com/the-british-governments-jihad-against-free-thought

Det var Robert Spencer som på sin blogg skrev:

In a striking blow against freedom, the British government has banned us from entering the country. Muhammad al-Arifi, who has advocated Jew-hatred, wife-beating, and jihad violence, entered the U.K. recently with no difficulty. In not allowing us into the country solely because of our true and accurate statements about Islam, the British government is behaving like a de facto Islamic state. The nation that gave the world the Magna Carta is dead.

Man kan forstå ham.