Sakset/Fra hofta

De av mine gamle landsmenn som ikke vil se islam for hva det er, skulle vært innvilget opphold på ubestemt tid i islamske land. Disse mennesker som legger så mye energi i å snakke ned vår egen kultur og religion og snakke opp og unnskylde islam, de trenger opplæring. «Learning by Doing» er hva de trenger.

Dette er tanker jeg har når jeg ser fra krigen i Syria, når jeg leser om helvete på jord fra Sudan, kvinner steines og unge gutter halshogges, når kvinner kjøres til et stadion for nakkeskudd, når tildekte og henrettede kropper henger fra heisekranene, når jeg hører om offentlig halshugging som lørdagsforlystelse, når kvinner piskes og sparkes offentlig fordi de angivelig har gått i langbukser. Tankene kommer også når jeg ser fattigdommen, den ekstreme klasseforskjellen, den enorme befolkningsøkningen og backwardness på alle kanter. Da er det mine gamle landsmenn skulle vært der. De skulle kjent frykten, urettferdigheten, oppgittheten, volden, angsten , kort og godt -sharialovenes altoppslukende tilstedeværelse.

Det var med bakgrunn i slike tanker jeg festet meg ved flere avsnitt i Ludvig Hopes (1871-1954)bok «Rundt Jorda» fra 1938. Denne boka er en reiseskildring fra ulike land og samfunn i Asia og Amerika. Den første etappen går fra Norge til Mandsjuria, eller Manchoukuo som landområdet het da japanerne kontrollerte det fra begynnelsen av 1930-tallet til slutten av andre verdenskrig.  Hope beskriver ikke islamske samfunn, men ikke-kristne generelt.

Predikanten og forfatteren Hope besøkte norske misjonærer og misjonsstasjoner i Mandsjuria. Der møtte han et ikke-kristent folk, og han er bestyrtet over de prøvelser et ikke-kristent samfunn utsetter mennesket for. Hope synes synd på og har sterk medfølelse med den ikke-kristne, eller hedningen – som han skriver. Ludvig Hope skildrer i kapitlet «Heidendom og kristendom» et samfunn som på ingen måte er påvirket av kristen tankegang om nestekjærlighet og barmhjertighet. Hope forteller hvordan mennesker i den ytterste nød verken får hjelp eller medfølelse. Han beskriver mennesker som ligger døde på gata og som ingen bryr seg med. Han skriver om uskyldige mennesker som utsettes for utrolige torturmetoder, mens andre folk ser på og ler. Han beretter om jentebabyer som ikke får leve og derfor tulles inn i avispapir og slenges på gata, på en søppelhaug eller i en sølepytt. -Dette må være hedenskap, konstaterer Hope etter hvert eksempel på barbari og råskap som er vitne til.

På slutten av kapitlet «Heidendom og kristendom» reflekterer Hope rundt det faktum at mange nordmenn er kritiske til kristendommen og vil redusere dens påvirkning og innflytelse. Disse kritikerne har aldri virkelig erfart annet enn et kristent land og et kristnet folk. Det er her Hopes og mine tanker møtes i et hypotetisk ønske om å flytte kristendomskritikere (og islam-apologeter) til et ikke-kristent land. Jeg har beholdt Ludvig Hopes opprinnelige skriftform i gjengivelsen nedenfor der han skriver om sine ønsker.

Mens eg på mi vis studerte folkelivet ute i Asia, kom det ogso titt i min tanke:

Den som hadde hatt makt til å flytta her ut dei menneske i Noreg som i skrift og tale ropar ut at kristendomen er ei ulykka for eit folk, desse som målmedvite arbeider på å få bibel, katekisma, og salmebok bort frå skulane våre, og som gjerne ogso såg at alle kyrkjer og bedehus i landet vart stengde! Den som hadde hatt makt til å flytta desse menneske midt inn i det heidenske folkeliv so dei kunde leva der om ikkje meir enn 10-15 år!

Dei skulle so visst ikkje få lov til å bruka den kunnskap og innsikt dei fekk med seg heimanfrå til å byggja seg store villaer, fabrikkar og handelshus, og soleis nytta ut heidningen til sin fordel. Nei, midt inn i heidendomslivet med dei! Der skulle dei vera nøydde til å leva som heidning millom heidningar, arbeida der, slita der og om dei vilde, ogso synda der som dei andre. Det einaste dei skulle få lov å ha med seg inn i dette liv, var minnet om sitt kristne heimland, det dei lærde og det dei fekk i heim, i skule, i kyrkje og samfunn.

Eg undrast, når dei so kom heim att etter 10-15 år, om dei då vilde tala so svært høgt om den ulukka som fylgjer med kristendomen.

Eg trur visst dei ville seia: Du, so godt det er å koma heim att til eit kristna folk.

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også