I en fersk utenrikskommentar av Per Olav Ødegård i VG kan man lese følgende:

Det grufulle terrorangrepet i Algerie har skapt en ny og dramatisk situasjon i hele regionen og det har oppstått et nytt og alvorlig trusselbilde for alle vestlige interesser.

Islamistene sier nemlig at deres bevegelse er global. De kan lett krysse grenser og begå terror eller ta vestlige gisler der hvor det måtte passe.

Men hva er nytt med dette?

Om man skuer litt tilbake i vår nære historie er det virkelig ikke vanskelig å finne tallrike eksempler på militante islamister som har begått terror mot vestlige mål eller tatt vestlige gisler for siden eventuelt å drepe dem. Man trenger slett ikke forlate regionen Algerie er en del av heller. Man har for eksempel Luxor-massakren i 1997, terrorbombingen i Taba i 2004 og i Sharm el-Sheikh i 2005, det siste et år hvor turister også ble skutt i Kairo. Eller hva med gisselkrisen i Sahara i 2003, også den i Algerie?

Mange tenker gjerne at denne bølgen startet med gisselkrisen i Teheran i 1979, om man regner 1970-tallets palestinske terrorisme som nasjonalisme snarere enn islamisme, men så glemmer de f.eks. gisselkrisen i Washington noen marsdager i 1977, da tolv «black Muslims» drepte en journalist og en politimann. Merkeligere er det om man glemmer f.eks. Wall Street Journal-journalisten Daniel Pearl, som ble bortført i Pakistan i 2002 for siden å få hodet skåret av.

Disse episodene og flere andre i 2000-tallets første tiår — Beslan, Mumbai, 9/11, 7/7, Dubrovka-teatret i Moskva etc. — har fått mange til å trekke den konklusjon at islamistene har et aldri så lite horn i siden til Vesten, og ta sine forholdsregler i lys av den innsikten.

Men det som tar kaka er i grunnen at VGs kommentator selv befant seg på Hotel Serena i Kabul under Talibans terrorangrep i 2008, hvor hans norske kollega Carsten Thomassen ble drept. I den forbindelse uttalte han følgende:

Jeg var overrasket over at dette skjedde der. Jeg har bodd på det hotellet ved flere anledninger tidligere, og alltid regnet det som et trygt sted i et land som ellers kan være ganske utrygt. Det har vært regnet som et sted med høy sikkerhet, og et sted vi både kunne jobbe, hvile og være trygge, sier Ødegård.

Nokså nøyaktig fem år etterpå kommer det som en overraskelse at Nord-Afrika var mindre trygt enn han trodde, til tross for revolusjoner og stadige voldsepisoder i islams yttergrenser i den delen av verden. Det er vanskelig å finne ord. Forstår ikke Ødegård hvor han har vært? I så fall blir hans forståelse av sitt eget land stadig dårligere også.

Hvis dette er representativt for norsk mental beredskap, vil vi forbli et permanent overrasket folkeferd. Langtidshukommelsen har faktisk en funksjon. At islamistene ikke hadde tatt vestlige gisler siden forrige fotball-VM, betyr ikke at trusselen er ny.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂